Fra Randi Jonsdatters sår over navlen kom det ut blod, tynn og tykk materie, tenner, tannanlegg og deler av en knokkel. Er det mulig 200 år senere å avgjøre hvorvidt dette var et steinbarn eller representerte innholdet i en dermoidcyste?
Det som umiddelbart taler for at det var en dermoidcyste er antallet tenner, 29 er for mange hos et foster, men ikke i en cyste. I eldre litteratur er 300 tannanlegg beskrevet i samme cyste (1). Beskrivelsen av tannanleggene, noen hele tenner, andre dråpeformede, gjør imidlertid at antallet nok ikke skal tillegges for stor vekt. Størrelsen taler også for at dette var en dermoidcyste. De fleste beskrevne steinbarn er resultat av tubare eller abdominale svangerskap, og de vil derfor ofte være mindre enn store ovariecyster (2). Men også steinbarn kan få en betydelig størrelse (3). Ingerslev beskriver et tilfelle fra 1563 der kvinnen etter fem års sykehistorie skal ha utstøtt 71 knokler. I et annet (1658) var steinbarnet så stort som hodet på et fire år gammelt barn (4). Det kunne også tilkomme infeksjon. Fra andre historiske beretninger kjenner vi til at dermoidcyster har vokst sammen med fremre bukvegg og rumpert ved ytre skade, som i historien fra Innset. Gebhard beskriver hvordan cystene var særlig utsatt for infeksjon. Hårene kunne vokse gjennom kapselen, gi opphav til fremmedlegemeperitonitt, vokse inn i og gjennom peritoneum og inn i tarm og urinblære (5).
Moderne diagnostikk og mulighet for legekontakt gjør at folk ikke lenger ligger til sengs to år etter at de trodde de skulle føde. Det er i 1800- og det tidlige 1900-talls faglitteratur at man finner beskrevet de monstrøse former av både litopedion (3, 6)og dermoidcyster (1, 5). I moderne litteratur beskrives sjelden et sykdomsforløp uten medisinsk innblanding, slik vi har her. Randi Jonsdatter hadde vært gravid fem ganger tidligere. Vi vet ikke hva hun denne gangen stilte egendiagnosen på, men det er grunn til å tro at det var mer enn magens størrelse og amenoreen, begge deler kan forklares av cysten. Men svangerskap, som hun kjente godt, følges gjerne av andre tegn og symptomer. Uavhengig av den endelige diagnosen forteller historien mye om endringene i vårt samfunn på mindre enn 200 år. Om de klaprende hover i dette tilfellet var hest eller sebra, vil vi aldri få svar på.
For ordens skyld: Per E. Børdahl var ikke fagvurderer for Bjerkes artikkel.
