Studien til Hancock og medarbeidere (1) kan ikke brukes til å dokumentere at visse behandlingsteknikker hjelper noen, men ikke alle, og at noen vonde rygger blir helt bra av seg selv etter 14 dager. Tvert imot finner man i studien ingen forskjell i effekt mellom mobilisering (low thrust manipulation), diklofenak og placebo. Min tolking av studien er i tråd med en kommentarartikkel i The Lancet (2).
Lehne gjør et poeng av at kvaliteten på intervensjonene er lav fordi det ble gitt mobilisering (low thrust manipulation) og ikke manipulasjon (high thrust manipulation). Hans oppfatning deles ikke av Assendelft og medarbeidere, som i en systematisk vurdering ikke fant dokumentasjon for forskjell i behandlingseffekt mellom de to metodene (3). I tillegg hadde fysioterapeutene i den nye australske studien mulighet til å bruke manipulasjon, men dette ble bare gitt til 5 % av pasientene. Det kan selvsagt innvendes at noen vil foretrekke andre ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler enn diklofenak, men forskjeller i effekt som skulle ha betydning for valg av medikament, er ikke dokumentert (4).
Lehne poengterer at behandlerne i studien ikke klassifiserte pasientene ut fra antatt årsak eller om de kunne ha nytte av behandlingen. I en nylig publisert oversiktsartikkel konkluderte forfatterne med at behandlingsresultatet ikke ble bedre ved å la klinikerne velge mellom spesifikk behandling for den enkelte pasient (5). Kvaliteten på randomiserte studier vurderes etter bestemte kriterier, bl.a. inngår hvor mange som faktisk har gjennomført behandlingen og hvor mange som har fått tilleggsbehandling (6).
Det viktige budskapet i den nye australske studien er at råd og paracetamol er tilstrekkelig for de fleste pasienter med akutte ryggsmerter. Veiledning for undersøkelse er gitt i nasjonale kliniske retningslinjer (7).
