Slettemoen, KH.
Gå med hele ditt hjerte
185 s. Oslo: Cappelen, 2007. Pris NOK 299
ISBN 978-82-02-27581-5
Forfatteren er frilansjournalist med oppdrag for Norsk Ukeblad. For et par år siden fikk hun brystkreft. Med denne dagboken ønsker hun å formidle sine erfaringer. Målgruppen er hovedsakelig andre brystkreftpasienter og deres pårørende. Hun er en ivrig Internett-bruker og har delt sine opplevelser med mange tusen personer på nettet, i tillegg til at en kortversjon av denne utgivelsen har gått som serie i Norsk Ukeblad.
Gå med hele ditt hjerte er bygd opp av mange små kapitler og bærer tydelig preg av å være en dagbok. Historien begynner med at hun kjenner en kul i brystet. Deretter er det den lange veien med utredning, beskjed om diagnose og videre behandling med operasjon, kjemoterapi og strålebehandling. Det tar gjerne omtrent et halvt år fra diagnose til behandlingen er gjennomført, og det er hovedsakelig forfatterens opplevelser dette halvåret vi får dele med henne. Hun er nyskilt, alenemor med to barn, har foreldre som krever omsorg og ikke minst er hun i startfasen av et nytt kjæresteforhold – ikke utypisk for en kvinne midt i livet. Mye plass er viet forholdet til en svensk mann, reiser til og fra Sverige og opplevelser knyttet til mat og kos. Det er viktig for henne å leve hver dag.
Avslutningsvis finner man et kapittel viet fakta om brystkreft. Det meste av det som står her er greit, men det skjemmes av noen unøyaktigheter – som for eksempel at beinmargsbiopsi ofte innebærer at det tas ut en bit av beinmargen og at kvinner over 50 år bør gå til mammografi annethvert år og be fastlegen om henvisning til dette. Det burde være unødvendig å gjenta mer enn 15 ganger at man kan finne mer informasjon om brystkreft på Internett ved å gå inn på en søkemotor.
Mye av innholdet er av en slik privat karakter at det er helt uinteressant for meg som leser. Inntrykket er at forelskelsens rus legger en demper på bl.a. den fortvilelse og usikkerhet mange pasienter beretter om og som jeg hadde ønsket bedre beskrevet.
Etter min oppfatning har det å skrive det ned helt sikkert vært en fin måte å bearbeide en livskrise på, men det finnes bøker som beskriver en slik sykehistorie bedre.
