Foss, Ø.
Kampen mod de mindreværdige
Auschwitz, videnskabens og kirkens forræderi. 173 s. Århus: Aarhus universitetsforlag, 2006. Pris DKK 198
ISBN 978-87-7934-279-8
Det er mer enn 35 år siden den norske moralfilosof Harald Ofstad (1920 – 94) hevdet at nazismens kjerne var at de sterke skulle styre over de svake og at det å være svak ble sett på som foraktelig og mindreverdig (1). Tittelen på teologen Øyvind Foss’ bok om tysk vitenskap og Auschwitz spiller – godt dokumentert – på dette syn, selv om Ofstad ikke er med i litteraturlisten.
Dette er en revidert utgave av Foss’ doktoravhandling fra 1987 (2). Han har siden skrevet bredt om rasebiologi, rasehygiene og eutanasi. Nyutgivelsen begrunner han med at det nå er vist tydelig at en rekke kjente vitenskapsmenn ikke bare var medvitende, men også medvirkende til dødelige eksperimenter med mennesker i konsentrasjonsleirene. Denne medviten og medvirkning, skriver han, er blitt særlig tydelig de siste årene og har også vært gjenstand for omfattende dokumentasjon og diskusjon i Tyskland. Foruten medisinens er det særlig teologenes og de kristne organisasjoners rolle han beskriver. Jeg vil konsentrere meg om medisinens rolle.
Legene spilte en sentral rolle i det nasjonalsosialistiske Tyskland, først som ofre, så som premissleverandører og medløpere. Det nasjonalsosialistiske parti var alt i 1930 bekymret for den høye andel «ikke-ariske» leger, og etter maktovertakelsen tok partiet raskt konsekvensen av dette syn. Det nasjonalsosialistiske legeforbund hevdet i mars 1933 at intet yrke var «så forjødet (…) og så håpløst innvevet med folkefremmed tenkning» som medisinen. I 1933 utgjorde den da omtrent halve millionen tyske jøder under 1 % av Tysklands befolkning, men over 15 % av alle leger. Allerede 1. april 1933, kort etter Hitlers maktovertakelse, ble jødiske forretninger, advokatkontorer og legepraksiser besluttet boikottet. En uke senere, 7. april, kom forordningen om at jøder skulle fjernes fra sine embeter, og fra 22. april ble jødiske leger nektet refusjon fra trygdekassen. I løpet av fem år ble en sjettedel til en sjuendedel av alle tyske leger fjernet fra sine stillinger. Her ble ikke gjort unntak for banebrytende vitenskapsmenn eller folkekjære husleger (3).
De legene som var igjen, kom til å spille en viktig rolle i nazipartiet. Ingen annen profesjon hadde under den annen verdenskrig en så høy andel NSDAP-medlemmer som legene: 45 %. For mange var det ikke snakk om «passivt medlemskap», hver fjerde var i tillegg medlem av SA, 7 % av SS.
Etter hovedprosessen i Nürnberg mot de ledende nazistene ble det ført 12 prosesser til. To av dem var profesjonsprosesser – mot dommere og mot leger. I den siste var 23 leger tiltalt for å ha tatt del i medisinske eksperimenter på mennesker. De som flyktet, f.eks. Josef Mengele (1911 – 79) fra Auschwitz, skulle så telles i tillegg. Poenget, som også Foss gjør klart, er at man ved å velge ut noen få gjorde spørsmålet om forbrytelse til et særfenomen. Det er imidlertid i de siste 20 år kommet en omfattende litteratur som viser legenes brede deltakelse. At dette de første 25 – 30 år etter krigen ble nedtonet, skyldes flere forhold. Det var bruk for leger i Tyskland etter krigen. Mange kjente NSDAP-leger inntok ledende stillinger i helsevesenet både i Vest-Tyskland og i DDR. Som medisinstudent i Oslo i 1960-årene leste mange av oss bøkene til anatomen Hermann Voss (1894 – 1987), professor i Jena. Da han kom til det okkuperte Polen i 1941, fikk han anledning til, senere veldokumentert, å spille ut hele sitt hat mot jøder og slavere. En annen grunn til uviljen blant tyske kolleger til å ta et oppgjør skyldtes den begeistring som Hitlers maktovertakelse i 1933 ble hilst med. Om mange av dem kan man si at de var høyt ærede kolleger i Weimarrepublikken, høyt æret i Hitler-Tyskland – og høyt æret i etterkrigstiden.
Øyvind Foss’ bok er viktig i kraft av perspektivet og de hendinger han beretter om. Mye av teksten blir imidlertid så detaljert at stoffet kanskje hadde vært mer velegnet i vitenskapelige artikler. Den blir stedvis også for fragmentert, det kan være vanskelig å holde fast ved hvor forfatteren vil. Det overskygger ikke at dette utvilsomt er en viktig utgivelse med perspektiver som går utover de forferdelige årene 1933 – 45.
