Skydsgaard, MA.
Ole Bang og en brydningstid i dansk medisin
335 s, tab, ill. Århus: Aarhus Universitetsforlag, 2006. Pris DKK 348
ISBN 87-7934-228-0
Denne solide og gjennomarbeidede biografien over en av Danmarks fremste leger på 1800-tallet er basert på legen og medisinhistorikeren Morten A. Skydsgaards doktoravhandling. Det er liten tvil om at Ole Bangs levetid (1788 – 1877) representerte en av de mest gjennomgripende medisinske brytningsperiodene noensinne. Hans innflytelse var på det største rundt 1850, han pleiet omgang med kongelige og ble mot slutten av sitt liv landets høyest dekorerte lege. Da hadde han allerede mistet mesteparten av sin faglige autoritet og ble oppfattet som en reaksjonær kraft. Ettertiden har vært hard mot Ole Bang. I 1880-årene ble han karakterisert som «mer genial Praktiker end egentlig Videnskabsmand».
Bangs ry var basert på den kliniske legevitenskapen, altså erfaringer og iakttakelser ved sykesengen, og han mente nye teorier måtte vise sin verdi der, slik den hippokratiske læren hadde gjort det i to tusen år. Han hadde et sterkt forhold til naturens legende kraft og holdt i det lengste fast ved humoralpatologiske prinsipper.
Ved å gå dypt inn i de medisinske debattene rundt midten av 1800-tallet viser Skydsgaard at opphavsmyter og heltehistorier ofte er nettopp det. De lineære fortellingene om legekunstens suksesser fortoner seg gjerne mer problematiske og mindre entydige jo nærmere dem man kommer. Det er bokens store styrke at den viser frem dette, men samtidig en svakhet at diskursene i litt for liten grad blir perspektivert.
Bakteriologiens og laboratoriemedisinens grunnleggende paradigmeskifte åpnet ikke bare veien for nye medisinske forståelsesformer og behandlingsmåter, men omdefinerte også langt på vei vitenskapsbegrepene. Slik handler ikke denne beretningen bare om en umåtelig innflytelsesrik leges manglende evne og vilje til å følge med i utviklingen av faget, men like mye om skiftende hegemonier og konstruksjon av kunnskap. Det er synd at Morten Skydsgaard ikke synliggjør dette problemfeltet mer tydelig. Men vi får likevel et innsiktsfullt bilde av prosesser fulle av motsetninger og motstand – og et godt innblikk i at det knapt nok finnes medisinske felter som ikke rommer kontroverser, blindspor og motsigelser.
Det var først og fremst tyfoidfeber, kolera og barselfeber Ole Bangs kamper sto om, men også bakteriologien og laboratoriemedisinen. Det var slag han var dømt til å tape. Men hans rolle i 1800-tallets medisinske moderniseringsprosess var tvetydig. Han innførte stetoskopet i dansk klinisk praksis i 1823, men nektet selv i 1840-årene å bruke det. Bangs skepsis synes altså ikke å ha omfattet sanseoverskridende apparater, men bruken av dem, og han argumenterte for at blind tiltro til mikroskopets muligheter kunne føre til skjebnesvangert gale kreftdiagnoser der legens erfarne hender kunne ha ledet til bedre resultater.
Skydsgaards bok er verdifull. Ikke minst fordi den bidrar til, som han selv påpeker, at medisinhistorien kan «forhindre en forblændelse af den nutidige lægevidenskab». Den anbefales.
