Oksholen, T.
Smertegrensen
345 s. Oslo: Gyldendal, 2007. Pris NOK 339
ISBN 978-82-05-35364-0
Dette er en skjønnlitterær thriller der temaet er biologisk terror ved hjelp av koppevirus. Noen personer som bærer nag til Norge og som dessuten har den kompetanse og de ressurser som trengs for å utføre et bioterroranslag, sender en «selvmordssmitter» hjem til gamlelandet. Den smittede utvikler sykdommen etter ankomst til Trondheim og bruker dagene til å prøve å smitte flest mulig på sin vei, sist ved innleggelse i St. Olavs Hospital.
Man skal være ganske konsentrert når man leser første del, for her veksler forfatteren i utstrakt grad mellom fortid og nåtid. Dette er jo en velkjent fortellerteknikk, som denne gang medførte at jeg mistet tråden – og litt interessen. Det er i annen halvdel det utvikler seg til en situasjon der koppeutbruddet er selve drivkraften i handlingen. Det er å håpe at legene ved det virkelige St. Olavs Hospital ville ha stilt koppediagnosen langt raskere og iverksatt smitteverntiltak kjappere enn det legene i beretningen gjør – men det er slik forfatteren skaper dramatikk.
Jeg har, rimeligvis, aldri sett en koppepasient, men har lest meg opp såpass at jeg vet at det ikke renner mye gørr fra koppepustlene, noe man får inntrykk av her. Selv om smittemåtene ikke alltid er fremstilt etter læreboken, skaper situasjoner med tumulter der noen skjærer seg på glasskår noe mer spenning enn det en dråpesmittesituasjon kan frembringe. Inkubasjonstiden bør heller ikke være for lang om man skal skape driv. Jeg har full forståelse – vel, i hvert fall forståelse – for at en thrillerforfatter tar seg friheter for å skape spenning og driv i handlingen, selv om forfatteren også virker som forskningsjournalist.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt fikk personene under huden. Kanskje hadde det vært lettere om jeg først hadde lest Oksholens tidligere thriller (En rik høst) fra samme miljø og med de samme hovedpersoner.
Selv om koppesykdommen for lengst er utryddet, er det bekymring for at terrorister kan ha tilgang til viruset og kanskje også evne til bruke det i terrorhandlinger. Det er mye spekulasjon og lite kunnskap når det gjelder å vurdere risikoen for at noe slikt skal kunne skje og på hvilken måte. Det kan være interessant og nyttig at noen tar for seg slike temaer. Dette skal forfatteren ha ros for.
Og det gikk bra til slutt, bl.a. med hjelp fra både regjeringen og Folkehelseinstituttet.
