Teigen, J
Små føtter setter dype spor
En samling dikt og historier om det å miste et barn. 224 s, ill. Sandnes: Commentum Forlag, 2007. Pris NOK 198
ISBN 978-82-92309-93-3
Av forordet fremgår det at målgruppen er mennesker som har mistet et barn. Små føtter setter dype spor bygger i hovedsak på innlegg fra Internett-møteplassen www.englesiden.com/. Dette er et lukket forum for foreldrene, her kan de fortelle litt om seg selv og barnet de har mistet. Sammen med andre «engleforeldre» har de en plass hvor de kan være seg selv og snakke om det de føler. Basert på denne møteplassen har en rekke mødre og en far skrevet sine historier og dikt, noen dikt er også skrevet av besteforeldre.
Fremstillingen bygger blant annet på dagboknotater. De omhandler kvinners reaksjoner, tanker og følelser knyttet til opplevelsen av prenatal barnedød eller barn som døde tidlig i nyfødtperioden. En beretning omhandler et barn med alvorlig hjertefeil, og bare to beskriver reaksjoner etter brått tap av friske skolebarn. Illustrasjonene er enkle tegninger av spedbarn samt noen fotografier av småbarn. Siste del – Praktisk veiledning når et barn dør – er også i hovedsak skrevet av mødre. Det er bare ett kapittel av en jordmor og ett av en psykolog.
Fra 1960- og 70-årenes «velmenende konspirasjon av stillhet» til i dag har det vært økende interesse for sorgen og de psykososiale konsekvensene av perinatal død og plutselig uventet spedbarnsdød. Som litteraturlisten viser er det fra rundt 1990 utgitt en rekke bøker og hefter for foreldre og familier i sorg. Det er også en liste over medisinsk terminologi rundt svangerskap, fødsel og komplikasjoner i nyfødtperioden.
Historiene gir dessverre et skremmende ensidig bilde av en vei som for mange har vært veldig lang og til tider forferdelig tung å gå. Her synes det ikke å være noe skille mellom dem som har opplevd prenatal fosterdød ved at barnet sluttet å sparke i magen og dem hvis barn levde ved fødselen. Generelt sitter man igjen med et inntrykk av at sorgen, tårene, fortvilelsen og tapet hos enkelte aktivt opprettholdes over mange år. Et begrep som mestring, at man til tross for tap, sorg og skuffelse ved å miste et etterlengtet barn også kan ha fått nye perspektiver, ny forståelse for andre menneskelige reaksjoner og kjennskap til egen styrke, er lite berørt. Historiene gir sjelden bakgrunnsopplysninger som bidrar til å belyse den sårbarhet for tap og skuffelse som enkelte av disse kvinnene åpenbart må ha hatt. Leseren får også et inntrykk av at det er rutine og til det beste at et dødfødt barn legges på morens bryst. Dette til tross for at det for flere år siden ble vist at noen foreldre kan oppleve dette som et traume. Man kan ha en naturlig sorgreaksjon over et dødfødt barn uten å ha sett det – et bilde og et håndavtrykk kan være nok for noen. Hvorledes prenatal barnedød kan påvirke holdninger og engstelse knyttet til neste svangerskap og barn, og hvorledes friske søsken bør ivaretas, omtales knapt. At perinatalt døde barn omtales i nåtid som om de skulle være levende, kan for andre barn i familien innebære en ekstrabelastning, både følelsesmessig og kognitivt.
Denne anmelder er bekymret for at foreldre som leser denne boken eller «englesiden» kan føle skam og skyld hvis de ikke følger tilrådninger eller sørger på den omfattende og langvarige måten som er beskrevet her. Psykolog Elin Hordvik beskriver nyansert i kapitlet Sorg etter barns død vanlige sorgreaksjoner, men hun omtaler ikke avvikende sorgreaksjoner nærmere, utover at disse kan være så omfattende at det kan være behov for faglig hjelp, ikke bare i sorggrupper, men også individuell hjelp av lege eller psykolog. Jeg er bekymret for at de reaksjoner, holdninger og forventninger som beskrives i mange av innleggene kan øke risikoen for kroniske og fordreiede sorgreaksjoner. Klinisk praksis tar ikke alltid tilstrekkelig høyde for eksisterende kunnskap og foreldrenes egne ønsker og behov. Selv om ingen kan ta bort sorg og smerte, kan god klinisk praksis bidra til at den/de som mister barn kan sørge, men også integrere det som har skjedd på en slik måte at de kan leve med tapet med minst mulig redusert livskvalitet. Dessverre tror jeg ikke denne boken bidrar til en slik målsetting.
