Volmer, F.
The self
212 s. Bergen: Fagbokforlaget, 2007. Pris NOK 349
ISBN 978-82-450-0653-7
Fred Vollmer er professor i psykologi ved Universitetet i Bergen. Denne boken er delvis basert på hans tidligere publiserte artikler.
Vollmers tema er selvet. Et enormt tema som selvsagt ikke kan drøftes fyllestgjørende på 212 små sider med stor skrift. Første utfordring for forfatteren er derfor å begrunne sin avgrensning. Han gjør dette med referanse til sin viktigste inspirasjonskilde som er Ragnar Rommetveits bok Ego i moderne psykologi fra 1958 (1). Foreliggende bok er ment å være en videreføring eller oppdatering av Rommetveits verk. Allerede i dette utgangspunktet foreligger det et betydelig og ikke diskutert problem. Rommetveit drøftet egobegrepet. Denne boken omhandler selvet. Dette er ikke synonyme begreper. Innenfor psykoanalysen foregikk det en heftig debatt i årene 1975 – 2000 om egopsykologi versus selvpsykologi og relasjonell psykoanalyse. Denne debatten er fraværende i denne boken og leseren får et ukorrekt innrykk av at ego og selv referer til det samme.
Forfatterens eksplisitte hensikt er å «presentere og diskutere, og lære fra psykologiske og filosofiske teorier som representerer tre forskjellige tilnærmingsmåter for å forstå selvet: først den narrative måten, dernest den psykologiske (realistiske) måten, og til slutt den psykoanalytiske måten» (s. 11). Den narrative tilnærmingen er representert ved Dennett, Schafer, Schechtman og McAdams. Den psykologisk-realistiske måten er representert ved Locke, James, Parfit, Neisser og Harré. Den psykoanalytiske måten er representert ved Winnicott, Kohut, Stern og Mitchell. Vollmer redegjør svært kort for selvteoriene til disse forfatterne, kommenterer dem og sammenlikner dem. I et kort konkluderende kapittel bringer han inn sin egen handlingsteori og presenterer så helt til slutt hva han mener «selvet» er. Denne essensialistiske definisjonen blir stående som en uproblematisert finale. Det kommenteres ikke at han ender opp med en definisjon som er radikalt annerledes enn Rommetveits ego. Og fremfor alt savner denne anmelderen en diskusjon av en slik essensialistisk definisjon i forhold til en representasjonell definisjon av selvet.
Det er uklart hvem som er målgruppen for denne boken. Den presenteres som et essay og er skrevet på engelsk. Studenter egner den seg ikke for. Dertil er forfatterne som omtales og deres teorier for løselig presentert. Denne anmelderen savner grundigere redegjørelse for de omtalte personene og teorienes kontekst.
Hovedproblemet med denne boken er sannsynligvis at den er for lite bearbeidet i forhold til de artiklene den bygger på. Innenfor spesialiserte fagtidsskrifter har Vollmer sikkert synspunkter det er verdt å lytte til. Men løsrevet fra en slik diskurs blir dessverre hans bidrag hengende i luften.
