MJ., Uldal
De sa det ikke var mulig
Sinnsro med tankefeltterapi. 202 s, ill. Oslo: Flux forlag, 2007. Pris NOK 298
ISBN 978-82-92773-10-9
Målgruppen er udefinert, men forfatterens intensjon er å forklare det store potensialet han ser i tankefeltterapi, som presenteres som en billig, rask og bivirkningsfri kurering av de fleste psykiske problemer.
Etter at forfatteren har beskrevet sitt eget møte med tankefeltterapi i 1997, beskrives det teoretiske grunnlaget og metodene som brukes. Klienthistorier har en stor plass, og omfatter kurering eller bedring av angst, avhengighet, allergi, depresjon, fobi, smerter, tvangstanker, spiseforstyrrelse, dysleksi og stamming, søvnvansker, utbrenthet, schizofreni, malaria, kronisk utmattelsessyndrom og endog behandling av dyr. Egne kapitler er viet et kritisk blikk på psykiatrien og holdninger til tankefeltterapi.
Tankefeltterapi bygger på kinesiologi og læren om meridianer, kroppens energibaner. Negative følelser og smerter oppstår gjennom feilinformasjon som lagres i frekvenser eller svingninger i cellene våre. Når vi tenker, oppstår slik feilinformasjon i de elektromagnetiske feltene som skapes, såkalte tankefelt. Terapeuten, eller pedagogen, banker på akupunkter, som sitter i enden eller starten av kroppens 14 hovedmeridianer, mens pasienten tenker på problemet eller kjenner på den problematiske følelsen. Effekten kommer i løpet av sekunder eller minutter, og det synes å være vanlig med ca. fem sesjoner.
Jeg åpnet boken med en positiv, avventende holdning til tankefeltterapi. Positiv, fordi alt som kan hjelpe lidende medmennesker i utgangspunktet er av det gode, og avventende, fordi jeg ikke kjente til god dokumentasjon av metodens effekt. Jeg ble svært skuffet. Dokumentasjonen er stort sett anekdotisk. Man skal lete lenge før man finner så mange udokumenterte påstander om egen fortreffelig behandling og andres manglende suksess samlet i én bok. Jeg opplever boken som lite etterrettelig. En spørreteknikk som har vært brukt i kognitiv terapi i årtier, såkalt muldvarpteknikk, kalles i boken for Problemenes Problem og fremstilles som en teknikk forfatteren utviklet i 2003.
Dersom hensikten med boken er å bygge bro mellom helsevesenet og tankefeltterapi og øke den gjensidige forståelse og respekt, er den totalt forfeilet. Tekstens holdning til psykiatrien er preget av arroganse ispedd bitterhet. I avsnittet om schizofreni omtales den psykiatriske behandlingen som «vanntortur, elektrisk forbrenning av genitalia, medikamentkoma, lobotomering eller multiple elektrosjokk både i våken- og komatilstand». Bortsett fra noen hyggelige kvinnelige psykiatere som deltok på et av forfatterens kurs, og som til hans store overraskelse «helt klart virkelig bryr seg om å hjelpe pasientene sine på best mulig måte», omtales psykiatere som folk som vet skremmende lite om kurering av psykiske lidelser. Medikamenter omtales som livsfarlig gift. Boken plasserer tankefeltterapi ettertrykkelig innenfor alternativ medisin. Malaria fremstilles som en sannsynlig «midlertidig kortslutning av det bioelektriske systemet i kroppen etter myggbitt». Boken bør kun leses av folk som allerede er frelst for tankefeltterapi, ellers vil den kunne skade metodens anseelse i helsevesenet for lang tid fremover.
