Jeg beklager dersom dette var feilaktig fremstilt i mitt innlegg. Mitt kjennskap til denne delen av Kristina-saken var et intervju med direktør Stener Kvinnsland i Bergens Tidende 20.1. 2006, der han uttalte: «Vi forholder oss til at vi fikk medhold både hos Helsetilsynet og i Bergen tingrett.» Sykehuset var altså tilfreds med å få tingrettens støtte i den vanskelige situasjonen man var kommet i, fordi man ikke hadde klart å komme til en forståelse med pasientens far om hva som ville være det beste for Kristina, for familien og for sykehuset. Dette til tross for at de ikke selv hadde brakt saken inn for retten.
Som antydet i mitt innlegg tror jeg det vil være en svært uheldig utvikling både for helsevesenet og for pasientene dersom rettsavgjørelser skal bli tungen på vektskålen i vanskelige behandlingssituasjoner. Rettsavgjørelser i slike saker vil først og fremst være en bekreftelse på at man har mislyktes i sin samhandling med pasientene. Retningslinjer som er klare og åpne, også for pasient og pårørende, for når og hvordan livsavsluttende behandling skal gjennomføres, vil forhåpentligvis medføre at man unngår å komme i en situasjon der juridiske vurderinger – og ikke etikk og medisin – bestemmer forløpet. Derfor er jeg enig med departementet når også de synes å ha sett behovet for en klargjøring av prosessen som bør gå forut for en beslutning om å avslutte livsoppholdende behandling.
