Old Drupal 7 Site

E. Lorentzen svarer:

Eirin Lorentzen Om forfatteren
Artikkel

Jeg takker for professor Strømmes kommentar og vil på generelt grunnlag slutte meg til hans kommentarer. Jeg oppfatter det slik at Strømme er uenig i a) terminologibruken, b) årsaksforhold og c) prevalensen. Det er mulig vi snakker forbi hverandre, men jeg vil forsøke å forklare hva jeg mener.

Ved medisinsk og psykologisk litteratursøk vil man få mange treff på «mental retardasjon». Begrepet er etter min erfaring noe mindre brukt i klinisk virksomhet. Begrepet «(psykisk) utviklingshemning» er veletablert, både i journalføring og i samtaler med klienten og familien. Internasjonalt omtales dette som «intellectual disability» (intellektuell svikt), bl.a. i Fletcher og medarbeideres nye håndbok om emnet (1).

Vedrørende årsaksforhold: Som Strømme påpeker er mekanismen bak den kognitive svikt hos psykisk utviklingshemmede/mentalt retarderte fremdeles lite utforsket. Trolig kan mange ulike molekylære mekanismer ligge bak en fenotypisk psykisk utviklingshemning.

Vedrørende prevalens: Jeg mener det er problematisk å anta hva som er reell forekomst av psykisk utviklingshemning i en gitt befolkning. Både over- og underdiagnostisering forekommer. Imidlertid må diagnosekriteriene følges. Ett av disse er IQ < 70, og det gjelder 2,3 % av normalbefolkningen. At prevalenstallet likevel varierer, kommer av flere årsaker, og det kan være vanskelig å fastslå eksakt forekomst. I Strømmes undersøkelse av barn i Akershus fant man en forekomst på 0,62 % psykisk utviklingshemning i en forholdsvis homogen, vestlig populasjon (2). I en undersøkelse om psykisk utviklingshemning blant voksne i en svensk forstadspopulasjon med større innslag av flerkulturelle var prevalensen 1,3 % – altså det dobbelte (3). I psykologisk faglitteratur angis også en høyere forekomst blant voksne (1, 4). Det er mulig at reell forekomst av psykisk utviklingshemning blant voksne kan være høyere enn den er funnet å være blant barn. Dette kan skyldes flere årsaker, ikke minst det at andelen som viser ufullstendig kognitiv evne til å møte voksenlivets krav til utdanning, selvstendighet og arbeidsliv stiger med økte krav fra omgivelsene. Psykisk utviklingshemning er en diagnose som ikke bare stilles på grunnlag av et psykometrisk tall, men også ut fra adaptiv evne.

Anbefalte artikler