I et innlegg i Tidsskriftet nr. 4/2008 gir Gunnar Saunes (1) uttrykk for sterk skepsis til FNs klimarapporter, til Al Gores film En ubehagelig sannhet og til en lederartikkel av redaktør Charlotte Haug (2). I den peker Haug blant annet på at klimaforandringer knyttet til økning i luftens CO₂-innhold kan få store konsekvenser for jordens ferskvannssystemer. Saunes mener at menneskeskapt CO₂-økning ikke kan spille noen rolle fordi den står for så liten del av drivhuseffekten.
Fullt ut å forstå hvordan jordens klima reguleres og å stille prognoser for klimautviklingen er meget vanskelig. Uten en atmosfære med klimagassene vanndamp, CO₂, CH₄ og N₂O ville jordens middeltemperatur vært ca. -18 °C, i stedet for om lag +15 °C, som i dag (3). CO₂, som spiller en viktig rolle, har økt fra omkring 280 ppm i preindustriell tid til 379 ppm i 2005 (4). En fortsatt økning vil føre til at et system i noenlunde balanse blir alvorlig forstyrret. Saunes’ betraktninger om den relative betydning av ulike klimagasser avviker sterkt fra det FNs klimaforskere har kommet frem til (4). FNs rapporter er basert på seriøse forskeres arbeid over mange år. Derfor bør kritikk rettes konkret mot rapportens vitenskapelige grunnlag. Det skal mer til enn ett enkelt regnestykke over CO₂-kilder for å avvise rapportens konklusjoner. For øvrig hevdes det fra vitenskapelig hold at rapporten fra januar 2007 underestimerer klimaendringene. Før rapporten fikk sin endelige form, ble forskernes utkast gått igjennom og justert av byråkrater, som trolig har dempet konklusjonene ganske mye (5).
Saunes trekker frem at en britisk rett mener Al Gores film inneholder så mange vitenskapelige feil at den ikke bør vises i britiske skoler uten opplysninger om dette. Er jurister spesielt kvalifisert til å avgjøre hva som er naturvitenskapelig holdbart?
