Vaaland, TØ.
Brev til en minister
Historier om psykisk helse og rus skrevet til Ansgar Gabrielsen. 200 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2007. Pris NOK 250
ISBN 978-82-05-38236-7
Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen fikk tidlig en følelse av at det var en del prioriteringer i helsevesenet som ikke var «diagnosenøytrale», og at andre faktorer enn selve sykdommen var utslagsgivende for hvilke prioriteringer som ble gjort. Denne boken er et utvalg av 1 144 brev helseministeren fikk som statsråd i perioden 2004 – 05.
Hensikten er å få frem pasienters og pårørendes subjektive syn på opplevelsene av helsevesenet. Tor Øystein Vaaland, som den gang var generalsekretær i Rådet for psykisk helse, har tilrettelagt og valgt ut brevene som dreide seg om psykisk syke og rusmisbrukere. Helseministeren mente at denne gruppen kom dårlig ut til tross for opptrappingsplanens intensjoner. Gjennom et samarbeid med helseminister Sylvia Brustad og med økonomisk støtte fra Ernst & Young ble dette utført.
Boken fremstår som et modig og samtidig litt naivt prosjekt. Brevene er rå og ekte, tonen er følelsesladet, ofte bitter, av og til desperat. Noen av brevene rører meg dypere enn andre. For eksempel er opplevelsen av mangel på folkeskikk som en mor etterlyser; at man ikke blir hilst på og snakket med når man kommer og skal besøke sin sønn på lukket avdeling, hjerteskjærende. Det samme gjelder brevene om fattigdom. Dilemmaene rundt bruk av tvang behandles, både de som klager over for mye tvang og for lite tvang. Forklaringene bak hvert brev virker av og til forstyrrende og kunne med fordel vært kortere.
Gabrielsens ønske har vært å gjøre helsevesenet bedre gjennom å la oss høre hvordan misfornøyde pasienter opplever «sannhetens øyeblikk», selve møtet med helsevesenet. Vi mangler bøker med dette perspektivet. Dette bør derfor bli pensumbok for utdanning innen helsevesenet.
Klager finnes i alle land med høyt utviklet helsevesen, og det er urealistisk med en nullvisjon. En grensesettende holdning overfor urimelige krav kan være nødvendig, men kan oppfattes som kald og umenneskelig og resultere i klager. Disse klagene bør vi likevel kunne lære noe av. Det snakkes og skrives med rette mye om lærende organisasjoner. Klager og uheldige hendelser tas i altfor liten grad opp til refleksjon i læringsøyemed. Å «strø litt pasientopplevelser» utover helsevesenet i julegave er ikke tilstrekkelig til å endre kritikkverdige forhold. Etterordet reflekterer godt over hvordan vi kan endre dette. Boken anbefales først og fremst for ledere og som pensum i profesjonsutdanningene.
