Kaste, BC.
Mamma tar ikke lenger telefonen
136 s, ill. Tolvsrød: Uranus Forlag, 2007. Pris NOK 279
ISBN 978-82-995508-5-7
Når en person blir alvorlig syk, rammer det ikke bare den syke, men også familien og andre som står vedkommende nær. For barn kan dette være ekstra tøft. Hverdagen blir forandret, de får mange bekymringer og har spørsmål som de kanskje ikke tør stille. Det er i de senere år kommet en del bøker som omhandler det å leve med kreft og den kreftsyke selv. Det er imidlertid ikke kommet så mange om hvordan det er å være barn av en som er alvorlig syk over lengre tid. Christina, som hun kaller seg, var ni år da moren fikk brystkreft. I 12 år levde hun med en dødssyk mor, noe som selvfølgelig preget oppveksten hennes.
Forfatterens intensjon er «å fortelle min historie slik at andre kan lære noe, og at noen kan gjenkjenne situasjoner og tenke at ja, det er andre som også har det som meg».
Teksten er lettlest, og det er korte kapitler og også noen bilder. Selv om Mamma tar ikke lenger telefonen ble skrevet ti år etter at moren døde, er den i nåtidsform, slik at vi hele tiden føler at det er barnet som forteller.
Foreldrene var skilt og to eldre søsken flyttet ut da Christinas mor fikk kreft. Vi får inntrykk av at hun var mye alene med moren. Hun ble en flink pike som hele tiden måtte si og gjøre det riktige. Dersom hun ikke gjorde dette, kunne barnevernet komme eller moren kunne bli verre av sykdommen. Hun forteller levende om hvordan hun tok på seg en maske overfor venner, familie, psykologer og skole og om det å bli mobbet av de andre barna fordi de trodde at «kreft var smittsomt». Hun beskriver også vanskelighetene med å konsentrere seg på skolen fordi «hodet allerede var fullt av andre ting».
Hos hestene fant hun et fristed. Der kunne hun være seg selv, gråte og snakke. De forsto henne, og det var hos dem hun fant trøst i disse vanskelige årene.
Mamma tar ikke lenger telefonen er en sår og nær beretning. Den er bra skrevet, men det er dessverre noen trykkfeil som kunne vært unngått. Første del, der hun forteller om diagnosen og de første årene, er best. Jeg synes også brevet som søsteren skrev til moren (etter hennes død) var sterk lesning. Selv om dette er Christinas historie, skulle jeg ønske at den hadde vært litt lengre – fordi jeg sitter igjen med en del spørsmål. Jeg skulle gjerne visst litt mer om søsknene hennes, om hvordan hennes ungdomstid var og hvordan hun har det nå. Når dette er sagt, er dette en viktig historie som jeg tror kan være til trøst for dem som har det vanskelig. Dette er også en bok for dem som jobber med barn – enten det er i skole, barnehage eller foreninger – og for oss i helsevesenet.
