Hovedmålsettingen med livmorhalskreftscreening var å redusere forekomsten med 50 % og dødeligheten med minst like mye (1). Haldorsen og medarbeidere skriver i Tidsskriftet nr. 6/2008 at forekomsten er redusert med 25 % (2). Bak dette tallet skjuler det seg imidlertid at forekomsten har sunket likt i alle aldersgrupper. For eksempel sank den med 27 % for kvinner over 74 år (2), dvs. kvinner som er for gamle til å ha deltatt i noe screeningprogram. Dette betyr at forekomsten har sunket like mye blant kvinner som har vært invitert til screening, som blant kvinner som ikke er invitert. Haldorsen og medarbeidere konkluderer med at innføringen «av en nasjonal koordinert screening mot livmorhalskreft har medvirket til en gunstig utvikling for sykdommen og prøvetakingen» (2). Jeg ville heller ha konkludert med at man ikke kan påvise noen effekt av organisert screening. Dette er et eksempel på hvordan statistikk kan brukes til å omskrive virkeligheten.
I artikkelen oppgis det at «Steinar Østerbø Thoresen har mottatt reisestøtte, forelesningshonorar og forskningsstøtte fra Merck/MSD og forelesningshonorar fra Roche». Ifølge VG mottok Thoresen kr 233 900 over noen få år bare fra Merck/MSD (3). Dette ble oppdaget av Riksrevisjonen. Ifølge Riksrevisjonen ble saken ikke anmeldt til Økokrim, fordi det ble ansett for å være en personalsak. «Slike pengeoverføringer har ett navn, og det er korrupsjon,» uttalte Dagfinn Høybråten til NRK Dagsnytt (4). Dette er også et eksempel på hvordan man kan omskrive virkeligheten. Finansiering av forskning fra legemiddelindustrien kan mer eller mindre ubevisst påvirke resultatene. Kreftregisteret har i tillegg mottatt 7 millioner kroner fra Merck/MSD mot at selskapet får tilgang til databasen for livmorhalskreftscreening (3). Det er ikke urimelig å anta at artikkelens konklusjon er påvirket av disse pengesummene.
