Vi takker for Bjørn Bjellands metodologiske innvendinger mot vår kommentarartikkel om publikums syn på medisinsk nødtelefon 113 versus ett felles nødnummer i Norge.
Bjelland mener det er rimelig å anta at respondentene i vår undersøkelse i større grad enn andre husker forskjellen på dagens tre nødnumre. Det er muligens en sann påstand. Det er imidlertid vist at medisinsk nødnummer 113 er det klart best kjente og mest brukte nødnummer i Norge (1).
Bjelland hevder videre at vi har brukt et disproporsjonalt stratifisert utvalg. Han mener Telemark og Vestfold er et snevert geografisk utvalg. Vi er uenige. Telemark og Vestfold representerer 8 % av befolkningen og 5 % av landarealet i Norge. Dette geografiske området har både kyst, innland, fjell, urbane og grisgrendte områder. Når vi sorterer respondentene i vår lille undersøkelse på hvert av de to fylkene, er resultatet fortsatt ganske likt, selv om man kan hevde at Telemark og Vestfold er to svært ulike fylker. For eksempel synes henholdsvis 19 % og 20 % at det er en fordel med ett felles nødnummer i de to fylkene, og 67 % og 75 % at det var en fordel å kunne ringe medisinsk nødtelefon 113.
Bjelland skriver videre at forfatternes åpenbare preferanser kan ha påvirket helsepersonellet som innhentet samtykke i kartleggingen. Dette skulle kunne svekke den objektiviteten som spørreundersøkelser krever. Vi tror ikke det. Hovedhensikten med denne spørreundersøkelsen var å kartlegge tjenestekvalitet i det aktuelle AMK-ansvarsområdet. Spørsmålet om nødnummer var et tilleggsspørsmål, uten sammenheng med de øvrige spørsmål. Ingen av spørsmålene ble stilt under telefonsamtalen. Telefonisk ble det kun spurt om det var vedkommende som hadde ringt på det angjeldende tidspunkt, og om vedkommende ville delta i en anonym spørreundersøkelse om tjenestekvalitet.
Vi synes det derfor blir spekulativt når Bjelland hevder at våre preferanser i debatten om nødnummer kan ha påvirket respondentene via det helsepersonellet som spurte brukerne av 113 om de kunne tenke seg å delta i vår anonymiserte spørreundersøkelse. Hvis vi skal ta så mange metodiske forholdsregler som Bjelland antyder, før vi kan tillate oss å tolke pasientens ønsker i en klinisk hverdag, ja da blir livet fryktelig komplisert.
