Jon Erik Steen-Hansen & Mads Gilbert konstaterer i Tidsskriftet nr. 9/2008 i en kommentar publisert først på nett 11.4. 2008, at det er stor uro i det medisinske fagmiljøet fordi man vil fjerne det medisinske nødnummeret 113 (1). I sin kartlegging av publikums syn på nødnummeret 113 konkluderer de med at tre firedeler av respondentene foretrekker 113 fremfor ett felles nødnummer. Steen-Hansen & Gilbert fremholder at en tidligere undersøkelse med annet resultat (2) «var så ledende at svarene neppe kunne forventes å bli annerledes enn de ble». Min oppfatning er at det samme gjelder Steen-Hansen & Gilberts kartleggingsundersøkelse.
De som ble spurt om å delta i studien, utgjør tidligere innringere til 113. Det vil være rimelig å anta at disse i større grad enn andre husker forskjellen på dagens tre nødnumre. Respondentene kan være preget av hendelsen som utløste nødanropet, og dette kan føre til et subjektivt perspektiv mht. oppfatning av nødnummerets viktighet. Hovedproblemet med et slikt perspektiv knytter seg til fenomenet sosial ønskverdighet, hvor respondenten kan svare i henhold til hva man oppfatter som det rette svar eller det som tegner et fordelaktig bilde av dem selv (3).
Antakeligvis har forfatterne benyttet et disproporsjonalt stratifisert utvalg, noe som kan være problematisk. Det snevre geografiske utvalget (Telemark og Vestfold) er ikke nødvendigvis representativt for befolkningens oppfatning om felles nødnummer. Et annet interessant funn er aldersfordelingen, som i hovedsak er ukjent. De med høyest alder er mest positive til 113 som medisinsk nødnummer. En forklaring på dette kan være at de eldste har et forhold til nødnummeret, mens de yngste ikke har det. Grunnlaget for konklusjon er uansett svekket ved at forfatterne ikke har tilstrekkelig informasjon om gruppen som er undersøkt.
Kartleggingen virker selektiv. Forfatternes åpenbare preferanser kan ha påvirket helsepersonellet som innhentet samtykke i kartleggingen, hvilket resulterer i en svekkelse av objektiviteten som synes nødvendig i spørreundersøkelser. Flere faktorer bør tas med i vurderingen før slike kartlegginger iverksettes, bl.a. representativitet. Demografiske forskjeller bør ikke undervurderes, og utvalget fra Telemark og Vestfold kan umulig gi den nødvendige bredde. Den metodologiske tilnærmingen må vurderes nøye før viktige spørsmål som felles nødnummer settes på dagsordenen.
