I dette innlegget forsøker Trond Ali Linstad å tegne et offerbilde av regimet i Iran. Selv det iranske presteregimet ville ha blitt overrasket over den sjenerøse, men virkelighetsfjerne omtalen de får av Linstad. Virkeligheten er nemlig en annen.
I fravær av folkelig støtte har regimet ingen stabilitet eller fremtid. Derfor må de bygge sitt styre på terror og undertrykkelse. For å fjerne oppmerksomheten fra indre problemer spiller regimets ledere på det palestinske og det irakiske folks lidelser. De bryr seg imidlertid verken om irakere eller palestinere. Det er mye som tyder på at den iranske revolusjonsgarden står bak mange av terrorbombene i Irak, der hovedofrene er uskyldige irakiske sivile. Regimet i Iran er også den største motstanderen av fred i Palestina. Derfor har de siden begynnelsen av 1980-årene støttet de mest ekstreme kreftene i Midtøsten for å bekjempe ethvert forsøk på å skape fred. For hva skal Ahmadinejad og Khamenei snakke om dersom det blir en fredelig løsning på Palestina-konflikten?
Det er sant, slik Linstad skriver, at regimet i Iran er i en krigstilstand. Men krigen utspiller seg mellom det iranske folket på den ene siden og presteregimet på den andre. Iran er det landet i verden hvor flest mindreårige får dødsstraff. Minst ti mindreårige ble henrettet i 2007, og over 90 mindreårige sitter i fengsel i påvente av dødsstraff. 16 år gamle Atefeh Rajabi ble hengt i sentrum av en by nord i Iran dømt for umoralske handlinger. Dommeren selv satte løkken rundt halsen hennes mens hun gråt og ba om tilgivelse. Den samme dommeren ble senere forfremmet til en høyere stilling i Irans rettsvesen. Regimet i Iran praktiserer fortsatt middelaldermetoder som steining og amputasjoner. Alt dette for å spre frykt i en befolkning som ønsker en tilværelse der grunnleggende menneskerettigheter ivaretas. Studentaktivister kastes i fengsel og tortureres for å komme med «tilståelser» om forbindelser med fremmede land. Kvinner utsettes for kjønnsapartheid. Det står skrevet i presteregimets lover at kvinner som ikke dekker seg etter deres regler, skal piskes opptil 74 ganger! Overnevnte illustrerer eksempler på overgrep regimet begår i sin «krig» mot det iranske folk. Verdenssamfunnet prioriterer dessverre sine økonomiske forbindelser med regimet fremfor menneskerettigheter. Dette er med på å forlenge livet til et regime som hører middelalderen til.
