Vi er nok uenige med Ritland i dette. Etter vår mening bør HCV genotype 1-pasienter kun behandles når en leverbiopsi viser en viss fibroseutvikling eller betydelig inflammasjon, og genotype 2 og genotype 3 kun ved forhøyede transaminaser (1).
Ritlands anbefaling er ikke helseøkonomisk forsvarlig når det gjelder genotype 1-pasienter. Knapt halvparten av disse pasientene kan man forvente at blir virusfri etter behandling. Prisen for en kur med HCV-behandling ved genotype 1 er om lag kr 200 000, og for varig virusfrihet kr 400 000. Sykdommens naturlige forløp er det fortsatt begrenset kunnskap om, men vi antar at 10 – 20 % vil utvikle alvorlig leversykdom (dekompensert cirrhose, hepatocellulært karsinom, leverdød eller transplantasjon), og at dette for de færreste vil skje før de fyller 60 år (2, 3). Antallet vi må behandle for å forhindre ett tilfelle av alvorlig leversykdom vil da bli 20 – 40 pasienter. Derfor anbefaler vi bruk av leverbiopsi for å identifisere de pasientene med HCV genotype 1 som har størst risiko for å utvikle sykdommens endestadium og som har behov for behandling.
For pasienter med HCV genotype 2 eller 3 er vi tilbøyelig til å være enig med Ritland. Selv om vedvarende normale transaminaser predikerer et godartet forløp av sykdommen, er behandlingen hos dem med genotype 2 eller 3 kortere, billigere og mer effektiv enn hos genotype 1-pasienter. Prisen for å oppnå at én pasient i denne gruppen blir varig virusfri er om lag kr 70 000 (4). Vi synes derfor det er forsvarlig å tilby disse pasientene behandling uavhengig av transaminasenivået.
