Inger Frogg Jørgensen setter søkelyset på et fenomen som dessverre ikke er noen sjeldenhet: Svært syke pasienter sendes som «pakkepost» mellom sykehus og sykehjem, mellom ulike sykehusavdelinger og mellom sitt eget hjem og diverse institusjoner. Hva må til for å få slutt på denne uverdige praksisen?
For det første vitner den slags historier om den generelle underkapasiteten i eldreomsorgen. Når antall sykehjemsplasser øker langsommere enn antall eldre, heves terskelen for å få en av plassene. I 1970- og 80-årene var det en berettiget bevegelse bort fra den institusjonsbaserte eldreomsorgen, og «lengst mulig i eget hjem» ble et slagord i mange pasienters interesse. Utviklingen gikk imidlertid raskt så langt at man tilsynelatende glemte at det finnes store pasientgrupper der varig plass i et godt sykehjem er den beste løsningen. Dreiningen bort fra langtidsplasser i sykehjemmene er nå mange steder gått så langt at den åpenbart er styrt mer av kommunens økonomi enn av hensynet til pasientene.
For det andre trengs en kraftig styrket kompetanse i sykehjemmene, ikke bare kvantitativt, men også kvalitativt. Inadekvat smertebehandling er bare én av mange tragiske konsekvenser av utilstrekkelig kompetanse. Dessverre har verken den sittende eller den forrige regjeringen vist den politiske handlekraft som er nødvendig for å bøte på dette. Men også fagmiljøene har et ansvar. Det er behov for ulike medisinske spesialiteter i sykehjem, men allmennmedisin og geriatri burde være de førende når det gjelder å heve institusjonenes medisinskfaglige standard. Begge disse spesialitetene har vært nokså usynlige på den sykehjemsmedisinske arenaen – med enkelte svært hederlige unntak. Enkelte taleføre fagideologer synes å være mer opptatt av å promovere egne revir enn av å sikre sykehjemspasienter best mulig behandling.
For det tredje trengs et oppgjør med den fremherskende ideologi i helsevesenet, der penger blir alle tings mål. Grenseflaten mellom sykehjem og sykehus er særlig følsom i denne sammenhengen, siden de tilhører hvert sitt forvaltningsnivå. Dermed stimuleres avgjørelser som primært tar sikte på å få pasienten «ut av mitt budsjett og inn i ditt». Betalingsordninger for «utskrivningsklare» pasienter gjør vondt verre: De stimulerer sykehusene til svært rause definisjoner av hva det vil si å være utskrivningsklar, samtidig som det blir nærmest umulig å få en sykehjemsplass uten først å reise innom sykehuset og vente det foreskrevne antall karensdager.
For det fjerde trengs helsepersonell med breddekompetanse også i sykehusene. Sykehusmedisinen har gjennom hele etterkrigstiden høstet triumfer ved at utøverne kan stadig mer om stadig smalere felt. Og fortsatt er naturligvis smalsporet spisskompetanse nyttig for mange. Men for multisyke gamle er den utilstrekkelig. På store sykehus ser man daglig gamle pasienter som blir sendt til en infeksjonsavdeling pga. høy CRP-verdi, deretter til en hjerteavdeling pga. høy troponinverdi og så til nevrolog fordi det er sett uspesifikk patologi på cerebral CT. Geriateren har spisskompetanse til å vurdere komplekse helseproblemer preget av ukarakteristisk symptomatologi og med vekt på interaksjoner mellom flere og ulike sykdommer, legemidler og fysiologiske aldersforandringer. Geriateren bør også ha detaljert kunnskap om de kommunale omsorgstilbudene og en god samarbeidsrelasjon til sine kolleger i primærhelsetjenesten. Dette gir gode forutsetninger for å tilby gamle pasienter i sykehus en rask diagnostisk og prognostisk avklaring, umiddelbar oppstart av relevant behandling og rehabilitering samt kvalifisert anbefaling om videre omsorgsnivå.
Men helsevesenets holdninger speiler samfunnets generelle holdninger. I siste instans taler historier som Jørgensens sitt tydelige språk om eldre menneskers status i en ungdomsdyrkende kultur. Hadde en yngre person blitt utsatt for det samme som hennes far ble, ville dagsavisenes førstesider stått til disposisjon, og det ville neppe gått lang tid før politikerne rykket ut. For syke eldre er slike opplevelser blitt dagligdagse, uten at offentligheten ser ut til å reagere i særlig grad. Desto viktigere er det at taleføre pårørende sier ifra.
