Arbeids- og inkluderingsdepartementet har tidligere i år sendt ut på høring et notat med denne tunge tittelen «Høringsnotat med forslag om å erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en ny midlertidig folketrygdytelse (arbeidsavklaringspenger), og forslag om å innføre rett og plikt til arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner».
Forslaget er en oppfølging av stortingsmeldingen Arbeid, velferd og inkludering (1). I 1994 ble attføringspengene delt i to ytelser – rehabiliteringspenger som skulle sikre inntekt under medisinsk behandling, og attføringspenger som skulle sikre inntekt under yrkesrettet attføring. Etter 14 år foreslås det nå at de tre ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og midlertidig uførstønad – altså tre ytelser som skal dekke tap av inntekt grunnet helseproblemer – skal bli erstattet av én ny midlertidig folketrygdytelse. Departementets forslag til navn på den nye ytelsen er «arbeidsavklaringspenger». Dette navnet vil lett kunne bli forkortet til «AA-penger» – et navn som gir feil assosiasjoner. Da hadde det vært enklere å bruke begrepet «avklaringspenger».
Men det beste forslaget vil etter min mening være å gå tilbake til det gode, gamle begrepet «attføringspenger». Historisk ble dette navnet laget på en skitur av helsedirektør Karl Evang og statsråd Gudmund Harlem. Ved å bruke dette gode, gamle begrepet kan regjeringen trekke trådene tilbake til norsk attførings historie og ta med seg det beste fra denne inn i den nye smeltedigelen NAV.
