Man må ikke nødvendigvis være enig i det som står i ordbøkene, verken når det gjelder valgfrie former eller fornorsket latin.
Kjertelen ligger inntil skjoldbrusken. Selv er den ikke skjoldformet. Illustrasjon © Michele S. Graham/Photo Researchers/GV-Press
Norsk medisinsk terminologi inneholder av og til ord som vanskelig kan forsvares, sett fra en anatoms ståsted. At man viser til en eller annen ordbok som forklaring på ordenes fortsatte eksistens, føles ikke alltid betryggende, og noen ganger er det kanskje på sin plass i vurdere den enkelte ordformen på nytt og med åpent sinn.
Skjoldbruskkjertel, ikke skjoldkjertel
Forunderlig nok har man bestemt at det skal hete «skjoldkjertel», ikke skjoldbruskkjertel – på tross av at dette er den alminnelig brukte betegnelsen i muntlig tale, både blant legfolk og fagfolk. Men tradisjonen er gammel og åpenbart vanskelig å bli kvitt. Allerede i Guldbergs lærebok i anatomi fra 1903 (1) finnes denne formen, og den er siden gjentatt av andre anatomer. Ja, allerede gamle professor Michael Skjelderup (1769 – 1852) skal ha foretrukket denne betegnelsen (2). Formen brukes både i Sverige (sköldkörtel) og i Tyskland (Schilddrüse), men pussig nok ikke lenger i Danmark, hvor den nå kalles med sitt rette navn: skjoldbruskkirtel (3). Men på Skjelderups tid brukte man kortversjonen, og det er muligvis tradisjonen etter ham som er årsaken til at denne formen fortsatt består.
Man kan nok lure på hvorfor kjertelen heter det den fremdeles gjør på norsk. Den bør jo ha sitt navn etter beliggenheten i forhold til skjoldbrusken. For ingen av kjertlene – verken de med eller uten «bi-» – er i seg selv skjoldformet. Betegnelsen er derfor misvisende. Kanskje er tiden inne for å se på Tidsskriftets bruk av disse to ordene igjen?
Venyle – et misfoster
Så har vi det merkelige ordet «venyle», som betegnelse på en liten vene. Den latinske formen er venula. Hvordan den fornorskede formen – som riktignok ikke er å finne i Tidsskriftets ordliste – har oppstått, er en gåte. Ordet brukes verken i de nordiske land eller i Tyskland, som er de språkene vi etymologisk kan sammenlikne norsk med. På engelsk holder man seg nær den latinske formen.
Som en konsekvens måtte man da samtidig si «arteriyle» og «bronkiyle», noe som heldigvis ikke er blitt vanlig ennå. Så vidt meg bekjent, er den opprinnelige betydningen av «venyle» en sammentrekning av ordene vene og kanyle, og således et produktnavn. Kanskje burde ordlisten suppleres med den korrekte formen venole – og i samsvar med dette helst også anføre «arteriole», i stedet for å sløyfe siste bokstav. Den eksisterende formen passer nok muligvis med det som står i andre norske ordbøker, men blir neppe riktigere av den grunn.
