Steinar Krokstad hevder at undertegnede mener at folk med sosial fobi og depresjon ikke forstår sitt eget beste, at deres leger med gode intensjoner velger å sykmelde dem av medfølelse og at dette faglig sett ofte er feil. Dette er en misforstått gjengivelse av innholdet i kronikken. Mitt poeng er at den læringspsykologiske konsekvensen av unnvikelse ved for eksempel sosial fobi i første omgang er positiv. Fravær av krav til møtedeltakelse kan være en stor lettelse for en arbeidstaker med sosial fobi. Imidlertid kan denne unnvikelsen virke vedlikeholdende på symptomene, fordi vedkommende ikke får reelle opplevelser som kan kaste lys over det dysfunksjonelle tankegodset som utgjør kjernen i plagene (1). Mitt poeng er ikke at pasienter ikke forstår sitt eget beste, men at den kortsiktige effekten – mindre plager – kan skygge for det som er det beste alternativet i det lange løp.
Videre hevder Krokstad at arbeidsplassen ikke er noen egnet arena for eksponering og atferdseksperimenter, da dette krever mer kontrollerte betingelser. Her er vi nok faglig uenige. Via prosjektet Jobbmestrende oppfølging i NAV er det gjennomført kortidsterapeutisk behandling av over 100 personer de siste to årene, og arbeidsplassen er i stor grad blitt brukt som arena. Erfaringer herfra viser at jobben kan være godt egnet for eksponering og atferdseksperimenter og har ofte større generaliserbarhet til det virkelige liv enn konstruerte situasjoner.
Jeg stiller meg videre undrende til at arbeidsplassen ikke kan utgjøre kontrollerte omgivelser og opplever dette som en oppfatning av behandling som en relativt isolert virksomhet. Forskning viser at integrert bistand er avgjørende for at personer med psykiske lidelser skal kunne komme tilbake på jobb (2). I dette samarbeidet er arbeidsgiver en viktig deltaker, som gjennom tilrettelegging kan minske uforutsigbarheten og legge til rette for progresjon i krav og eksponeringsnivå. Mange mennesker med milde depresjoner vil kunne stå i jobb forutsatt at arbeidsgiver tilrettelegger for den enkeltes behov i tilstrekkelig grad.
