Språklige utviklingsvansker hos barn med cochleaimplantat kan i noen tilfeller være forårsaket av spesifikke språkvansker. For disse vil det være urealistisk å anbefale en tospråklig oppvekst. Imidlertid tror jeg vi her trenger en begrepsmessig avklaring.
Barn som må lære andre kommunikasjonsformer (tegn som støtte) i tillegg til norsk talespråk blir ettspråklige. Tegn som støtte er sannsynligvis en nødvendig forutsetning for den ettspråklige utviklingen, noe som betyr mer omfattende læringskrav enn hos normalthørende barn. Dersom disse barna også skal bli tospråklige ved at de i tillegg må lære norsk tegnspråk (som har en annen syntaks enn norsk), stilles de overfor enda mer krevende læringsmål. I de tilfeller der barna i utgangspunktet har spesifikke språkvansker, blir disse læringsmålene høyst urealistiske. Om språkvanskene ikke er for store kunne alternativet kanskje være at de bare lærer norsk tegnspråk – men trenger de da noe cochleaimplantat?
