Refleksjoner om døden, men mest for livet

Dette er en viktig bok – den angår oss. Ikke fordi temaene (liv og død) eller arenaene (universitet, sykehus og helsevesen) er velkjente, men på grunn av forfatterens utrolige evne til å dele sine egne livsopplevelser og refleksjoner med leseren. Pauline W. Chen tar oss tilbake til medisinstudiet. Vi gjenkjenner de mange velformulerte observasjoner av egne, medstudenters og eldre legekollegers mestringsstrategier når inntrykkene blir for mange og for store på én gang. Hun loser oss gjennom «ups and downs» under sin tid ved Yale University og National Cancer Institute, der hun utdannet seg innen levertransplantasjonskirurgi.

Hele boken er gjennomsyret av forfatterens usedvanlige evne til å beskrive det autentiske og realistiske, ja nesten brutale som utfolder seg der døden møter livet eller livet møter døden – disseksjonskursene i preklinikken, studentens første møter med alvorlig syke og døende pasienter, de akutt livstruende syke barna – sammen med den unge assistentlegen i traumemottaket med blod og søl og forvridde lemmer og kropper eller i hælene på «stansteamet» på hjerteovervåkingen, der et liv er i ferd med å ebbe ut. Vi blir revet med av hennes beskrivelser, kjenner formalinlukten rive i nesen når hun tar oss med til disseksjonssalen, hører de bjeffende beskjedene i traumemottaket og fornemmer den spesielle odøren i sykerommet etter femte gangs defibrillering.

Likevel er dette bare kulisser. Den egentlige historien fortelles gjennom møter med pasienter. På tross av vår distanse til disse anonyme pasientene og deres sykehistorier er likevel møtene med dem gjenkjennelige. Og fellesnevneren er innsikt og forstand. Dette er forfatterens hovedbudskap: Vi må lære av pasientene våre og deres – ofte dyrekjøpte – innsikt og forstand. Vi må evne å ha to tanker i hodet samtidig – gjøre vårt ytterste for å redde liv, helbrede og berge funksjon når det er mulig og gavnlig (sett med pasientens øyne) og samtidig innse at for noen er det viktigere å få liv og innhold i de talte dager enn dager til livet. Og enda mer: På tross av store institusjoner, tungrodde og uforståelige systemer og vanskelige arbeidsforhold kan hver enkelt av oss gjøre en forskjell, en forskjell som betyr noe for pasienten. Final exam handler også om å bry seg, om å bruke seg selv og gi av seg selv. Vi vet det koster. Men forfatteren hevder med tyngde at det gir mer enn det koster. Og hun virker troverdig. Hun snakker ut fra levd liv – selv om hun er «midt i sin egen karriere».

Dette burde bli obligatorisk lesning det første året på medisinstudiet – for både lærere og studenter. Teksten bør tas intravenøst i store doser av alle leger for å komme videre på en god måte i resten av yrkeslivet – enten man arbeider i et operativt fag eller ikke. Arbeider man mest med administrasjon, ledelse eller politikk innen helsevesenet, bør kanskje tørre sakspapirer, tunge økonomirapporter og omorganiseringsskisser legges litt til side til fordel for en kveld eller to med dette stoffet. Det kan være til god hjelp for å se hva det hele egentlig dreier seg om.