Serumnivå av escitalopram varierte med en faktor på ti mellom pasientgrupper med ulik CYP2C19-genotype. Dette kan gi forskjeller i effekt og forekomst av bivirkninger.
Det antidepressive midlet escitalopram metaboliseres av enzymet CYP2C19. Det har lenge vært kjent at det finnes genvarianter som gir defekt metabolisme via dette enzymet. Nylig ble det i tillegg påvist en genvariant som gir unormalt rask metabolisme via CYP2C19. Vi ønsket derfor å undersøke sammenhengen mellom CYP2C19-genotype og serumkonsentrasjon av den selektive serotoninreopptakshemmeren escitalopram (1).
Studien omfattet 166 pasienter. Resultatene viste at pasienter som hadde defekt CYP2C19-genotype i gjennomsnitt hadde seks ganger høyere serumkonsentrasjon enn kontrollgruppen med normal CYP2C19-genotype. Pasienter med den unormalt raske genotypen hadde i gjennomsnitt ca. 40 % lavere serumkonsentrasjon av escitalopram sammenliknet med kontrollgruppen. Serumkonsentrasjonen varierte totalt med en faktor på ti avhengig av CYP2C19-genotype. Dette innebærer at når samme dose gis til ulike pasienter, vil pasienter med defekt CYP2C19-genotype i gjennomsnitt bli eksponert for ti ganger mer escitalopram enn pasienter med den unormalt raske genotypen.
Forskjeller i serumnivå kan være av betydning for klinisk respons ved behandling med escitalopram. Lavt nivå innebærer økt risiko for terapisvikt, mens høyt nivå kan bety økt risiko for doseavhengige bivirkninger eller potensielt bedre antidepressiv effekt. 2 – 3 % av befolkningen har en defekt CYP2C19-genotype, og 4 – 5 % av befolkningen har den unormalt raske genotypen. Genetisk testing av CYP2C19 kan være relevant ved klinisk bruk av escitalopram.
