Multiple genvarianter påvirker risikoen for osteoporose og brudd, men den kliniske betydningen er ennå begrenset.
Risikoen for osteoporose og fraktur påvirkes av beinmassetettheten. Gruppen bak deCODE-initiativet på Island har nylig anvendt ny teknologi som gjør det mulig med en mye tettere kartlegging av genomet (1). Mer enn 300 000 enkeltnukleotidpolymorfismer ble analysert blant postmenopausale kvinner og korrelert til beinmasse og frakturrisiko. Man fant fem polymorfe områder med signifikante assosiasjoner til beinmasse. Disse ble siden bekreftet i referansepopulasjoner fra Island, Danmark og Australia.
– Det eneste genet med signifikant assosiasjon med både lav beinmasse og osteoporotiske frakturer, ZBTB40, har ingen kjent funksjon i beinceller, men uttrykkes i disse. Det samme gjelder antigenpresenterende molekyler (MHC). Begge funn kan åpne for ny forståelse av reguleringen av beinremodellering og patogenese ved osteoporose, sier medisinsk direktør Erik Fink Eriksen ved Novartis Pharma i Basel.
– Som flere andre viser dette arbeidet den enorme utviklingen innen genomvide assosiasjonsstudier, sier professor i klinisk kjemi Jens Petter Berg ved Ullevål universitetssykehus.
– Videre forskning må vise om disse markørene har verdi for fremtidig genetisk karakteristikk av risikoindivider. De påviste assosiasjonene forklarer bare 2 – 3 % av variasjonen i beinmassetetthet. Det er fortsatt et stort antall udefinerte determinanter av beinmassetetthet og frakturrisiko i genomet. De påviste genetiske assosiasjonene vil ikke bidra på langt nær som andre risikofaktorer, slik som alder, kjønn, kroppsmasseindeks, røyking, tidligere brudd og måling av beinmassetetthet. Arvelige risikofaktorer for osteoporose er polygene, og det er et åpent spørsmål om når vi blir i stand til å identifisere de haplotypene som virkelig hjelper oss i risikobedømmelsen av den enkelte pasient og valg av optimal terapi, sier Berg.
