En uvanlig og leseverdig bok

Jeg var ganske negativt innstilt da jeg begynte å lese denne boken. Årsak? På omslaget beskrives forfatteren som «world-class neurosurgeon» – og jeg hadde aldri hørt om ham! Diverse søk på Internett klarte ikke å bekrefte verdensklassen, så denne irriterende karakteristikken får tilskrives forlagets ukritiske bruk av store ord i salgsfremmende hensikt.

Dette er en ung leges memoarer fra tiden som spesialistkandidat i nevrokirurgi i Pittsburgh en gang i 1980-årene. Tittelen henspeiler på nevrokirurgiens regel nr. 1 slik den doseres av den unge utdanningskandidatens «chief resident» på første dag av tjenesten: «You ain’t never the same when the air hits your brain». Det er alltid en risiko for at pasienten ikke er den samme etter at man har tatt av topplokket! Som tittelen, er det vanskelig å forstå med en gang hva denne boken egentlig dreier seg om. Stort klokere ble jeg ikke av å ha lest de innledende kapitlene, som tar for seg de første årene og som mest av alt fikk meg til å tenke på de gamle britiske komediefilmene med Dirk Bogarde og James Robertson Justice fra 1950-årene, alle med «Doctor» i tittelen.

Etter hvert endrer kapitlene karakter og gjør boken i høyeste grad leseverdig, idet forfatteren tar utgangspunkt i konkrete pasientsituasjoner og bruker disse til å reflektere over mange sider ved legerollen generelt og ved det å være nevrokirurg spesielt. Som eksempler kan nevnes kandidatens gryende bekymring over hvordan han stadig blir mer kynisk og også hvordan man forsøker å takle at man har påført pasienter ubotelig skade under et inngrep, enten dette skyldes egne feil eller tilstandens iboende jævelskap. Rent personlig fant jeg at disse refleksjonene i overraskende stor grad falt sammen med tanker jeg har gjort meg i tilsvarende situasjoner. Enkelte passasjer er direkte gripende og ved et par anledninger fant jeg det nødvendig å diskret tørke bort fuktighet som truet med å renne nedover kinnene.

Dialogene er til tider morsomme og språket ganske røft, særlig kollegene imellom, men gjenspeiler nok på en korrekt måte tøffheten i den amerikanske spesialistutdanningen på den tiden.

Det er tydelig at forfatteren sikter seg inn mot en bred leserskare, idet han har beflittet seg på å forklare medisinske uttrykk på en enkel måte. Dette er ganske vellykket. Likevel tror jeg at det er en fordel for leseren å ha medisinsk bakgrunn. Alt er heller ikke like relevant for norske lesere – en del er relatert til spesielle amerikanske forhold innen jus og utdanning, men det er mer enn nok igjen å glede seg over og å lære av.

Med sitt utgangspunkt i konkrete pasientsituasjoner er dette en bok som klarer å sette i gang tankeprosesser hos leseren, ikke minst med hensyn til hvordan vi er som medmennesker overfor våre pasienter. Derfor vil jeg særlig anbefale den til yngre kolleger, studenter inkludert. For oss gamle er det nok for sent.