Bøckmann, S.
Utviklingshemning og sorg
207 s. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 2008. Pris NOK 279
ISBN 978-82-02-28377-3
Det er publisert en del bøker om sorg, men temaet har vært lite belyst i forhold til personer med psykisk utviklingshemning. Det er derfor kjærkomment at det nå har kommet en lærebok som omhandler dette i sammenheng. Bøckmann nevner innledningsvis bachelorstudenter i vernepleie og sykepleiere som hovedmålgruppe, i tillegg til klinikere fra de samme yrkesgruppene. Den vil også være aktuell for blant annet pedagogisk personale og andre som kan komme til å møte personer med utviklingshemning som opplever sorg. Leger vil med fordel kunne anbefale boken til pårørende og personer som berøres av, eller bistår personer med utviklingshemning som opplever å miste noen.
Boken er lettlest og har spørsmål til ettertanke etter hvert kapittel, men inneholder ingen illustrasjoner.
Forfatterens intensjon er å gi leserne anledning til å reflektere og få kunnskap og ideer som kan anvendes i den praktiske hverdagen. Temaet behandles ikke isolert, men ses i forhold til blant annet historikk, kultur, kognitivt nivå, tjenesteyteres rolle, og etikk.
En rekke forskjellige temaer dekkes, og man tilbys oversikt som går på bekostning av dybde. Dette er for øvrig i tråd med forfatterens intensjoner. Etter vår mening kunne fremstillingsformen vært noe strammere, og vi opplever at enkelte temaer blir hengende litt i løse luften. Grenseoppgangen mellom depresjon og sorg kunne også vært viet større oppmerksomhet. Boken har likevel mange kvaliteter, hvor vi særlig vil fremheve de konkrete og praktiske rådene til slutt. Det fungerer også godt der hvor forfatteren trekker frem kulturelle betraktninger, sårbarhetsfaktorer og betydningen av å lytte til og trekke med utviklingshemmedes foreldre og søsken. Mange av poengene vil kunne få betydning for hvordan man forholder seg til andres sorg. For eksempel er hun opptatt av at man ikke skal «medisinere vekk» det som kan være naturlige sorgreaksjoner, og at man ikke skal prøve å skjerme personer med utviklingshemning fra kunnskap om at noen i deres nettverk er død.
Vi mener det er positivt at Bøckmann gjennomgående understreker og tydeliggjør at personer med utviklingshemning ikke kan betraktes som en ensartet gruppe, og at strategiene må være individtilpasset.
