Kristensen, IJ.
Med ryggen mot veggen
124 s. Stavanger: Hertervig forlag, 2007. Pris NOK 149
ISBN 978-82-92023-81-5
Hvem henvender man seg til hvis man står med ryggen mot veggen? Hva er man i en slik situasjon i stand til å formidle – som kan ha verdi for andre?
Forfatteren har, naturlig nok, flere alvorsord å gi dem som ga henne posisjonen som pårørende til en mann med legionærsykdom – bedriften med kjøletårnet som spredte bakteriene, myndighetene som ikke hadde klart å forebygge smitten, de som håndterte smitteoppsporingen, de som hadde ansvar for diagnostikk, behandling og rehabilitering, NAV og forsikringsselskapene. Ifølge forlaget ønsker forfatteren at hennes beretning skal være til hjelp og trøst for andre som har vært i liknende situasjoner. Den er utgitt av Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og inngår i en serie om brukererfaringer.
Under legionellautbruddet i Stavanger i 2001 ble forfatterens ektefelle livstruende syk av legionærsykdom, bare 53 år gammel. Med bakgrunn i dagboknotater beskrives pasientens og ektefellens opplevelser gjennom ulike faser av den tragiske sykdommen frem til uførepensjon er innvilget.
Skal brukererfaringer kunne benyttes i forbedringsarbeid, må de gjøres tilgjengelige for dem som kan ha noe å lære av erfaringene. Derfor er det flott at det utgis slike bøker.
Den foreliggende teksten bærer virkelig preg av å være skrevet «med ryggen mot veggen». Dermed signaliseres fortvilelse og håpløshet til alle som vil høre. Dette er ikke tilstrekkelig hvis man har til hensikt å skape endring. Forlaget burde bestemt seg for hvilken målgruppe man ønsket å henvende seg til og hva som skulle være budskapet. Siden Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning står som utgiver, må det forventes at pasienter, pårørende, ja folk flest er viktige målgrupper. Skulle dette kunne være til hjelp og trøst for andre, slik forfatteren angir at hun ønsker, måtte dimensjonen håp vært tydeligere. Den er nesten fraværende. Ekteparet kom seg faktisk gjennom den tragiske hendelsen, og selv om ikke alt var optimalt, ble det gitt kyndig og omsorgsfull hjelp. For å kunne være et bidrag til endring hos dem som arbeider med smittevern, informasjon eller pasientrettet virksomhet, burde brukererfaringene vært systematisert eller iallfall vært poengtert tydeligere. Teksten domineres av beskrivelser av den sykes tilstand.
Brukererfaringer må vi ta som de er – subjektive og ofte følelsespregede. Men skal de utgis med opplysning for øye, kreves en viss pedagogisk tilrettelegging.
