Eili Tranheim Kase & Kåre I. Birkeland sammenlikner i Tidsskriftet nr. 12/2008 dipeptidylpeptidase 4-hemmere (DPP-4-hemmere) og glukagonliknende peptid-1 (GLP-1) analoger (1). Kase & Birkeland understreker «at det ikke er dokumentert at den ene medikamentklassen har en klinisk signifikant bedre effekt enn den andre. Så langt vi kjenner til er det heller ikke gjort direkte sammenliknende studier mellom DPP-4-hemmere og GLP-1-analoger.»
Vi har følgende kommentarer til dette: For det første ble det i 2007 utgitt en National Institutes of Health-sponset, uavhengig og kunnskapsbasert metaanalyse (2) som konkluderte at GLP-1-analoger er mer potente enn DPP-4-hemmere. GLP-1-analogene senket i gjennomsnitt HbA1c med 0,97 %, mens DPP-4 hemmere senket HbA1c-verdien med 0,74 %.
For det andre utga Cochrane-biblioteket i 2008 en rapport som oppsummerer effekter og bivirkninger av DPP-4-hemmere (3). I denne rapporten konkluderer man med behovet for ytterligere avklaring av de immunologiske bivirkningene ved dette stoffet. For det tredje er det ikke nødvendig med direkte sammenliknende studier for å vise at GLP-1-analoger medfører et klinisk signifikant vekttap for majoriteten av de behandlede pasientene. DPP-4-hemmere har ikke denne effekten. Både nasjonale og internasjonale retningslinjer (4, 5) har i mange år vært rettet mot viktigheten av et vekttap hos type 2-diabetikere – både på grunn av sykdommens basale patologi, men også på grunn av sekundære positive metabolske effekter. GLP-1-analoger er den første glukoseregulerende produktklassen som kan tilby denne effekten. Pasienter med diabetes type 2 har problemer med å tape vekt, selv om vekttap har meget positive effekter for pasientens sykdom (6).
