Queenan, JT
Spong, CY
Lockwood, CJ
Management of high-risk pregnancy
An evidence-based approach. 5. utg. 488 s, tab, ill. Oxford: Blackwell, 2007. Pris GBP 90
ISBN 978-1-4051-2782-0
Første utgave kom ut i 1980, nå i femte utgave har Queenan fått med seg to medredaktører og en tidsriktig undertittel, An evidence-based approach – uten at man særlig mange steder kan se at det er tilnærmingsmåten. I førsteutgaven var det bidrag fra 73 forfattere. Denne har fem færre, og 96 % er fra USA. Det kan være en styrke med så mye fagkunnskap mellom to permer, men det kan også resultere i et vell av gjentakelser mens enkelte temaer ikke er dekket. Problemet her er et annet. Leseren kan, sannsynligvis med rette, mistenke redaktørene for å ha startet med lister over temaer – høyrisikosvangerskap, genetikk, monitorering, maternell sykdom, komplisert obstetrikk og til slutt prosedyrer som hører hjemme under høyrisikoparaplyen – og deretter fylt inn forfatterne.
Det krever sterke redaktører og en klar oppfatning av hvem som er målgruppen. Har redaktørene hatt noen retningslinjer for bruken av referanser? Det er i alle fall oppfattet svært forskjellig av bidragsyterne. Hva krever referanse og hvorfor? Leger som arbeider med hjertesyke gravide, vil gå til andre og fyldigere kilder enn et kapittel på 17 sider med 137 referanser. Det samme kan trygt sies om flerlingsvangerskap (åtte sider) og setefødsel (fem sider). Også kapitlet om medisiner i svangerskap og fødsel – på fem sider, fulgt av 232 referanser – gjør at man kan lure på hvem leseren er. Enda verre: Registrering av fosterlyden har vært og er et av våre viktigste hjelpemidler ved fødselsovervåking. Men hvem har bruk for et kapittel på to sider med én illustrasjon, der flere moderne metoder ikke behandles i det hele tatt?
Den tid er forbi da man kan lage en meningsfull tekst om det hele. De som arbeider praktisk vil trenge andre kilder. Prosedyrekapitlene mot slutten bør ikke være en abc man slår opp i for kordocentese, morkakebiopsi eller amnioninfusjon.
Noen kapitler er virkelig gode, men annet kunne man vel ikke vente med dette forfatterpanelet. Jeg vil særlig fremheve Owens kapittel om cervixinsuffisiens. Han er også en av de få som har følt seg forpliktet av undertittelen, at tilnærmingen skal være kunnskapsbasert. Hans drøfting av de randomiserte undersøkelsene der cerclage er lagt på bakgrunn av ultralydundersøkelser, er til å få forstand av.
Her er referanser til flere norske arbeider, særlig de som er utgått fra Medisinsk fødselsregister. Det er morsomt å se at det også er funnet plass til Frøens kritikk fra 2005 av Grants undersøkelser om verdien av telling av fosterbevegelser (1).
Temaene som tas opp er viktige, men det er ingen grunn til at alt skal plasseres under samme hatt. Som innføring er Management of high-risk pregnancy for tykk, som oppslagsbok for tynn. For det siste formål synes jeg James og medarbeideres bok om samme tema er langt å foretrekke (2).
