Magnussen hevder vår tolking av data bygger på at legenes kritikk kun er faglig og altruistisk og ikke motivert ut fra egeninteresser, og at vi dermed ser bort fra at leger feilaktig begrunner sin misnøye med faglige hensyn. Vi vil selvsagt ikke benekte at dette skjer og at dette er problematisk og provoserende for ledere i helsetjenesten. Vårt hovedbudskap er imidlertid at det synes å være en forsterket oppfatning blant leger om at det er risikofylt å komme med kritikk. Dersom leger er blitt reddere for å si fra om forhold som truer kvaliteten på pasientbehandlingen, er dette bekymringsfullt. Saklig og velbegrunnet kritikk og varsling om forhold som truer pasientene, er nødvendig og skal ikke møtes med sanksjoner! Funnene våre skal selvsagt problematiseres, men å avvise dem med at dette dreier seg om egeninteressers kamp mot helseøkonomien, er farlig. Leger har en juridisk og profesjonsetisk plikt til å si fra også når økonomiske innstramninger truer pasientenes interesser (1, 2). Det finnes faktisk også forskning som viser at leger i gitte situasjoner opptrer mindre som homo economicus og mer som pasientens advokat (3).
Vi mener selvsagt at arbeidet for riktige prioriteringer er en etisk utfordring som også leger må gå aktivt inn i (4). Men dette betyr ikke at leger ikke skal reagere dersom pasienter lider fordi ressursene ikke strekker til eller brukes feil. Det er bekymringsfullt om de ikke tør å gjøre det.
Det er sikkert riktig som Magnussen påpeker at det i perioden 2003 – 07 ikke fant sted noen vesentlig endring i andel ledere med helsefaglig bakgrunn internt i sykehusene. Men vi tenkte ikke på sykehusenes interne organisering, snarere på direktører og styrer i de lokale og regionale helseforetakene. I spørreskjemaet skilte vi bevisst mellom avdelingsledelsen og den administrative ledelsen, og vi antar at de fleste respondentene her har oppfattet dette som henholdsvis den faglige og den administrative ledelsen, uten at vi definerte dette nærmere.
Magnussens alternative forklaring på våre funn er at dagens leger i større grad møter motstand hos ledere som også er leger, men som ivaretar lederrollen på en ny måte. Vi mener vår diskusjon også gir plass for en slik tolking, og innrømmer at vi i stedet for uttrykket «ledere uten medisinsk kompetanse» burde være konsekvente og bare skrevet «administrative ledere». At en del av de nye lederne har medisinsk bakgrunn, gir feltet en egen spennende dimensjon som vi som forskere helt sikkert kommer til å se nærmere på.
