Marcum, JA.
An introductory philosophy of medicine
Humanizing modern medicine. 376 s, tab. Berlin: Springer, 2008. Pris EUR 105
ISBN 978-1-4020-6796-9
Dette er en omfattende lærebok i medisinsk filosofi for leger og annet helsepersonell. Den kan brukes tidlig i et studium eller til selvstudium senere. Forfatteren James A. Marcum er biomedisinsk forsker (ikke praktiserende lege) og filosof. Han underviser i medisinsk filosofi i et medisinsk humanioraprogram ved Baylor University i Texas. Boken er solid innbundet, har stikkordsregister, en ordliste og en rikholdig litteraturliste. Den har ingen illustrasjoner.
Medisinsk filosofi defineres som «metafysiske og ontologiske, kunnskapsteoretiske, verdifilosofiske og etiske analyser av forskjellige modeller for medisinsk kunnskap og praksis» (min oversettelse). Denne brede definisjonen av faget synes jeg er god. Bokens struktur følger denne definisjonen. I metafysikkdelen blir den biomedisinske modellen og humanistiske modeller satt opp mot hverandre i analyser av virkelighetsoppfatninger, årsakstenkning, pasienten som kropp og som person og av sykdoms- og helsebegreper. I den kunnskapsteoretiske delen blir de samme modellene kontrastert mht. medisinsk tenkning, klinisk bedømmelse og beslutning, forklaringstyper, diagnostikk og terapeutisk kunnskap.
I etikkdelen blir verdier og normer i medisinen analysert. Marcum hevder at helsevesenet i USA befinner seg i en kvalitetskrise mht. omsorg for pasientene. Den etablerte bioetikken er for dominert av den biomedisinske modellen og bør forbedres. Meget interessant analyserer Marcum følelsenes betydning i medisinen. Den biomedisinske modellen kritiseres for å sette både pasientens og legens følelser til side. I stedet for et distansert lege-pasient-forhold skisseres et humanistisk alternativ der legene interesserer seg for sine pasienter som medmennesker og dermed også for deres følelser, lidelse og mestring. En analyse av modeller for lege-pasient-forhold munner ut i en konklusjon om at det er modeller som legger vekt på gjensidighet mellom lege og pasient som er de beste. Ideallegen fremstilles som lidenskapelig, klok og kjærlig!
Forfatteren bruker standard filosofisk terminologi. Mange fasetter ved den medisinske filosofien fremstilles på en systematisk måte. Analysene kan kritiseres og kompletteres etter behov. Holismebegrepet og objektivitets- og subjektivitetsbegreper er lite utviklet. Fenomenologien bør utvikles mer. I Europa er det naturlig å bruke hermeneutikken som et vesentlig innslag i den medisinske filosofien. Boken har bra rotfeste i klinisk medisin, men i mindre grad i samfunnsmedisin/folkehelse.
Læreboken tar for seg en sentral konflikt i vår tids medisin og helsetjeneste på en interessant, mangfoldig og konstruktiv måte. Den er relevant også i Norge. Vi har Filosofisk poliklinikk i Bergen og Medisinsk filosofisk forum i Tromsø og i Oslo. Nå finnes en omfattende og velstrukturert lærebok i medisinsk filosofi. Hvilken høyskole eller hvilket universitet sparker i gang det første grunnkurset i medisinsk filosofi i Norge?
