Intensjonen bak kronikken Kritisk søkelys på norsk screeningstudie var å bruke debatten rundt screeningstudien som utgangspunkt for en prinsipiell diskusjon rundt bruken av randomiserte kliniske studier. Dersom kronikken av enkelte oppfattes som kritikk av screeningstudien, har det ikke vært meningen.
Neonatal alloimmun trombocytopeni (NAIT) er kraftig underdiagnostisert i Norge. Faggruppen på dette feltet jobber aktivt for å gjøre flere klinikere oppmerksomme på tilstanden, og vi har som mål å forhindre at mødre blir immunisert og at barn med trombocytopeni får hjerneblødning. Jeg deltok ikke i arbeidet med den omtalte screeningstudien, men er nå ph.d.-student i faggruppen som publiserte screeningstudien.
Atle Fretheim har tidligere hatt et innlegg der han kom med hard kritikk av screeningstudien (1). De faglige argumenter i det aktuelle tilsvaret er prinsipielt de samme som tidligere. «Kanskje virker det, kanskje ikke,» avslutter Fretheim. Dette kan vanskelig oppfattes på annen måte enn at han stiller spørsmål ved effekten av selve screening- og intervensjonsprogrammet. I analysen må man gjøre et klart skille mellom klinisk effekt og kostnad-nytte-perspektivet. Fretheims hovedinnvending er kontrollgruppen i den økonomiske analysen (2), som er forskjellig fra kontrollgruppen i screening- og intervensjonsstudien. I screening- og intervensjonsstudien besto kontrollgruppen kun av større prospektive studier tilsvarende mer enn 100 000 svangerskap og ikke av en samling retrospektive kasuistikker, slik Fretheim fremstiller det (3).
I et annet innlegg til min kronikk velger professor i medisinsk etikk Bjørn Hofmann å forklare kronikken som enten uvitenhet eller uredelighet. Han gjør dermed forsøk på å plassere meg på sidelinjen av debatten. Jeg har ingen annen kommentar enn at spekulasjon i fordekte motiver er særdeles dårlig egnet som argumenter i den felles kunnskapsbyggingen. Med hensyn til Hofmanns argument om avsporing av en debatt, var min intensjon selvsagt «å spore» en viktig fagdebatt. Det er beklagelig hvis kronikken ikke oppfattes slik.
I teorien er det mulig at screening og intervensjon for neonatal alloimmun trombocytopeni ikke virker. Dette legitimerer ikke at man gir opp å teste ut om det faktisk gjør det. Metodiske svakheter til tross, vi sitter nå med kunnskap som viser at risikoen for fosterdød eller hjerneblødning hos foster og nyfødt kan reduseres betydelig med enkel intervensjon når risikosvangerskap identifiseres med screening. Det kan vurderes som uetisk ikke å forholde seg til den kunnskapen screeningstudien har gitt oss.
Jeg hevdet i kronikken at screeningstudien gir oss valid kunnskap til å ta beslutning om innføring av ny screeningtest i svangerskapet. Økonomiske analyser er selvsagt viktige. Og vi må spørre: Har vi råd til å ta sjansen på at screening og intervensjon ikke virker?
