I sin kronikk i Tidsskriftet nr. 17/2008 anbefaler Heidi Tiller screening av gravide med tanke på neonatal alloimmun trombocytopeni (NAIT), fordi hun hevder at det norske screening- og intervensjonsforsøket førte til at neonatal morbiditet og mortalitet ble redusert med ca. 75 % (1). Intervensjonen besto i å forløse moren med keisersnitt 2 – 4 uker før termin dersom hun hadde antistoffer mot barnets blodplater og gi forlikelige blodplater umiddelbart etter fødselen dersom barnet hadde alvorlig trombocytopeni.
Den norske studien, som omfattet vel 100 000 gravide, hadde ingen kontrollgruppe. Antakelsen om 75 % reduksjon bygger på en sammenlikning med en oppsummering av 15 tidligere undersøkelser med til sammen 136 000 gravide fra andre land (2). Andelen barn med hjerneblødning var to av 57 med alvorlig trombocytopeni i det norske materialet, mot sju av 51 i referansepopulasjonen. Imidlertid fikk alle i referansepopulasjonen blødningen intrauterint før 37. svangerskapsuke, dvs. før det er aktuelt med forløsning. Dette fremgår av det som er publisert, med ett unntak, der jeg har fått bekreftelse fra forfatteren. Med andre ord ville man ikke med det norske intervensjonsprogrammet ha forhindret noen av disse blødningene.
Den norske forskningsgruppen har gjort banebrytende studier om forekomst og intrauterint forløp av neonatal alloimmun trombocytopeni. Men studiene har samtidig avslørt hvor lite representative tidligere studier har vært, både når det gjelder risiko og tidspunkt for hjerneblødning. Dette inntrykket fikk vi ved en rundspørring i 2002 (3), og det ble ytterligere bekreftet ved en foreløpig gjennomgang av diagnoseregistrene i det meste av Helse Midt-Norge og Helse Vest for de siste ti årene. Disse regionene deltok ikke i den norske screeningstudien, men forekomsten av sammenliknbar alvorlig neonatal alloimmun trombocytopeni og hjerneblødninger (hos to av om lag 113 000 nyfødte – begge intrauterint før 37. uke) er den samme som i intervensjonsstudien. Det hefter selvfølgelig usikkerhet ved en slik retrospektiv og foreløpig undersøkelse, men den viser at den beregnede nytten av det foreslåtte programmet kan være feil.
Jeg mener at det kan være mange gode grunner for å innføre screening med tanke på neonatal alloimmun trombocytopeni, men begrunnelsen og beregningene av kostnad-nytte-effekt må basere seg på andre forutsetninger enn dem Tiller legger til grunn.
