To ord som har slått rot i språket, er hodebunn og korsrygg. Denne innsenderen er ikke begeistret for dem.
Hårbunn eller hodebunn? Illustrasjon © GV-Press/NordicPhotos
Arnulf Øverland (1889 – 1968) sa: «Språket skal ikke dannes på kjøkkentrappen». Jeg vet ikke på hvilken trapp eller av hvilken tiåring ordet hodebunn ble laget, men dette ordet har nå trengt godt inn, først hos kosmetikkselgere, men sannelig også i Tidsskriftet og i ordbøkene. Hva er bunnen av hodet? Basis cranii, fossa anterior, media eller posterior? Det man mener er hårbunnen, som betegner den godt vaskulariserte huden på skallen hvor sår blør rikelig, men gror raskt. I gamle dager ble det kalt calvariet, på engelsk scalp. Hårbunnen er analogt med skogbunnen. Man sier jo ikke at skogen gror ned i bunnen av kloden. Våre skandinaviske naboland bruker ordet hårbunn (hårbotten og hårbund).
Svenskene har ellers sitt å stri med. Ordet semester betyr som vi vet ferie, men på latin betyr det fortsatt seks måneder, og det er kanskje litt lang ferie, selv i våre velferdsstater hvor arbeid åpenbart regnes for skadelig, noe man må ha minst mulig av.
En gammel neologisme er ordet korsrygg, som brukes om lenderyggen, eller lumbaldelen (nynorsk veikryggen). Professor Ivar Alvik (1905 – 71) kjempet et langt liv mot «korsryggen». Det som skulle svare til «krysset» hos hester og kyr er imidlertid os sacrum = det hellige bein, korsbeinet som er en ubevegelig sammenvoksning av fem virvler. Lumbago utløses ikke herfra, men fra lenderyggen.
