Åmås, KO
Hvem er hvem?
665 s. Oslo: Aschehoug, 2008. Pris NOK 399
ISBN 978-82-03-23561-0
Knut Olav Åmås har gjort seg sterkt gjeldende som redaktør og skribent. Han har skrevet en rekke bøker og vitalisert Aftenpostens debattsider ved å slippe inn nye stemmer på bekostning av etablerte politikere. For det er han belønnet med Den store journalistprisen og med stillingen som kultur- og debattredaktør i Aftenposten.
I Hvem er hvem? presenterer Åmås de 1 000 antatt viktigste menneskene i Norge. Her er mange leger og personer fra Helse-Norge, men også pressefolk. De fleste er leksikalsk omtalt i usignerte artikler som gir et greit innblikk i deres meritter. De viktigste maktmenneskene, for det er maktperspektivet som er den røde tråden, har fått større signerte omtaler. Det er egne «topp 10»-lister. På helselisten finner vi både Tidsskriftets redaktør og Legeforeningens president og sentrale personer innen helseforetakene og helseforvaltningen.
Forfatter Vidar Kvalshaug treffer blinken godt hva angår portrettet av Charlotte Haug. Vi får et spennende innblikk i hennes profesjonelle liv, men også i de deler av privatlivet som er relevant for hennes samfunnsposisjon. Kvalshaug skriver godt, men dveler ved den kritikken Tidsskriftet fikk i Pressens faglige utvalg som følge av striden med forfatteren Jon Hustad.
Fullt så heldig er ikke Kvalshaug med Torunn Janbu, som også kåres til en av Norges ti viktigste kvinner. Enkelte passasjer kunne vært hentet fra en gammel kullbok – det er inngående beskrivelser av nærsynthet og innflytelse i venninnegjengen. Siden Åmås i forordet omtaler den typiske maktperson som en etnisk hvit mann mellom 45 og 55 år, bosatt i Oslo, lurer jeg på om en mannlig legepresident ville fått en like småpludrete omtale? Og hvorfor ikke benytte sjansen til å underkaste en påstått maktbastion som Legenes Hus en skarpere analyse? Legene får sitt pass påskrevet i Rolf Utgårds omtale av sykepleiernes Aud Blankolm, men slipper ellers billig unna.
Åmås har utvilsomt satt sammen en spennende miks av maktpersoner, forfattere og redaksjonsmedlemmer. Men jeg savner hans varemerke, spissingen, og hans treffsikre redaktørhånd. Kan arbeidet med denne utgivelsen ha blitt for demokratisk? Og er skribentenes uavhengighet og avstand til de omtalte personer vektlagt for sterkt, på bekostning av innsikt og viten? Noen av dem som over tid må ha ervervet seg viktig bakgrunnskunnskap, som de garvede pressefolkene, skriver både modig og drivende godt. Andre synes å mangle innblikk i eller interesse for hvordan de portretterte utøver institusjonell makt. Flere omtaler er rikere på fakta enn på spenstige analyser.
Hvem er hvem? er blitt et Se og Hør i stive permer for møblerte hjem. Selv om tekstene er noe ujevne og makten som skjuler seg (for å sitere Åmås) kunne vært mer effektivt avdekket, byr den på mang en godbit, som Kvalshaugs novelleaktige portrett av krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Det er det en fryd å lese.
