Sundin, J
Willner, S.
Social change and health in Sweden
250 years of politics and practice. 252 s, tab, ill. Östersund: Folkhälsoinstitutet, 2007. Pris SEK 250
ISBN 978-91-7257-534-9
Vi blir her presentert for noen hovedtrekk i utviklingen av svenske helseforhold over en lang periode, i hovedsak gjennom de siste 250 år. Vi får samtidig en viss oversikt over statens tiltak og over tenkemåter knyttet til det politiske, økonomiske og sosiale arbeidet for å bedre helsevilkårene. Fremstillingen er nøktern og saklig, men også merkelig fri for temperament – uten at det nødvendigvis må være diskvalifiserende for faglitteratur. Når jeg likevel har problemer med den, er det først og fremst fordi jeg stadig vekk presenteres for diskutable – i enkelte tilfeller også tvilsomme – slutninger, som nok hadde fortjent mer plass enn denne korte anmeldelsen tillater.
Innledningen er utvilsomt bokens sterkeste side. Her løfter Sundin & Willner prisverdig frem en rekke vesentlige perspektiver for studiet av historiske helseforhold i lys av samfunnsutviklingen: den demografiske transisjonen, malthusiansk teori og kritikken av den, det merkantilistiske synet på befolkningens nytteverdi og sentrale, relativt moderne teoretikere som blant andre Thomas McKeown, Abdel Omran, Pierre Bourdieu og Simon Szreter. Forfatterne behandler i stor grad utviklingen av helse og helseforståelse ut fra tradisjonelle og nyere samfunnsvitenskapelige perspektiver. En ikke ubetydelig del av analysene knyttes mer eller mindre direkte til Jan Sundins (for noen velkjente) helsepyramide, en Bourdieu-inspirert modell knyttet til variablene økonomisk, sosial og kulturell kapital. Det kan gi mening, tydeligst relevant for utviklingen i moderne tid. Men slike perspektiver kan også gi verdifull innsikt i at opplysningstidens store flora av helseopplysningslitteratur ville vært virkningsløs uten en lesekyndig befolkning som var i stand til å bearbeide de gode rådene og handle rasjonelt.
Men fremstillingen av den tidligmoderne perioden står samtidig som det svake ledd i Social change and health in Sweden. Perioden før opplysningstiden presenteres nærmest som en lang ørkenvandring før menneskeheten ble – ja – opplyst. Slik blir statens helsetiltak spørsmål om statens dannelsesnivå. Og slik kan forfatterne ukritisk hevde at helse før opplysningstiden ble oppfattet som Guds gave og at sykdom og død var straff for synd.
Boken kan på sett og vis leses som en apologi for den svenske sosialdemokratiske velferdsstaten. Men det blir problematisk når komparasjonsverktøyet hentes frem. Hva sammenliknes den svenske utviklingen med? Situasjonen i Sør-Afrika etter avviklingen av apartheid og forholdene i Russland etter Gorbatsjov. Riktig galt går det når russiske menns svekkede helsetilstand i 1990-årene får representere en parallell til svenske tilstander i siste halvdel av 1800-tallet. Det er perspektiver som kan oppfattes som ikke lite ahistoriske.
Det er klart det er mulig å lære en hel del av denne utgivelsen. Men jeg nøler litt med å anbefale den – og jeg klarer ikke fri meg fra følelsen av at deler av den er skrevet med venstre hånd. Antakelig kan den fungere best som utgangspunkt for diskusjoner. Det er heller ikke noen dårlig målsetting. Men sørg for å ta med motforestillinger.
