Lavik, NJ.
En haugianer på teaterscenen
Dore Lavik – skuespiller og teaterregissør. 198 s, ill. Oslo: Unipub, 2008. Pris NOK 269
ISBN 978-82-7477-345-5
Professor emeritus Nils Johan Lavik (f. 1931) har skrevet en biografi om sin grandonkel – skuespilleren, regissøren og teaterdirektøren Dorotheus (Dore) Lavik (1863 – 1908). Forfatterens psykiatribakgrunn er lite påtrengende, og bortsett fra hovedpersonens nære forhold til kollega Oscar Egede Nissen (1843 – 1911) og frue Fernanda (1863 – 1920) er det lite av innholdet som tilfredsstiller smale medisinske interesser. Dette er ren teaterhistorie, og som sådan antakelig av betydelig verdi. For denne anmelder var Dore Lavik tidligere bare kjent som den «tapende» part i kampen om samboeren Marie Andersen (1881 – 1969) med Knut Hamsun (1859 – 1952). Forfatteren fremstiller også sin slektning som mye av en «taper»: Som bondesønn fra Vestlandet hadde han store problemer med å bli anerkjent av hovedstadens kulturelite, hans språk fant ikke plass i «Salon og Portiere», han fikk ikke ansettelse ved Nationaltheatret og han måtte slåss med dårlig økonomi, slitsom reising og uerfarne skuespillere i sitt eget turnéensemble.
Sammen med sin første kone Ludovica Levy (1856 – 1922) grunnla Lavik i 1899 sitt eget teater i Kristiania, Sekondteateret. Dette prosjektet fikk kort levetid, til tross for et kunstnerisk høyt nivå på forestillingene og meget velvillige kritikker. Ekteparet hadde åpenbart ambisjoner, de startet også teaterskole. Påfallende mange senere storheter i norsk teater fikk sin første veiledning her: Hauk Aabel (1869 – 1961), Agnes Mowinckel (1875 – 1963), Harald Otto (1865 – 1928) og Ingolf Schancke (1877 – 1954). Anekdotiske opplysninger av denne typen er spennende også for en vanlig leser: Ingolf Schanckes hjerteskjærende anmodninger til teaterdirektøren om en krone i forskudd på lønnen til mat, Vilhelm Krags (1871 – 1933) utilslørte, nedsettende bemerkninger om fru Levy Laviks jødiske bakgrunn og Ibsens (nok en gang) dokumenterte økonomiske påholdenhet.
Den biografiske delen tynges av lange sitater fra teateranmeldelser i danske, norske og svenske aviser. I den kommenterende delen, den beste, gjentas de relevante sitater fra anmeldelsene. Forfatterens betraktninger over en skuespiller med «annerledes» bakgrunn – fra en haugianerfamilie, med hjerte for målsaken og bondeungdomsbevegelsen, med påfallende suksess i Danmark, men vansker i hjemlandet – er interessant lesning også for en ikke-teaterhistoriker. Overraskende er også de mange (og lange) hyllingsdikt som ble skuespilleren til del ved hans altfor tidlige bortgang. Denne anmeldelsens overskrift er hentet fra Anders Hovdens (1860 – 1943) begravelsesdikt. At enkelte navn er feilstavet (Mowinckel) og at samme skuespillerinne bare er oppført én gang i stedet for to i et ellers brukbart register, får stå som forlagets ansvar. Historie- og teaterinteresserte vil ha glede av å lese om en ruvende, men lite kjent skikkelse i norsk kulturhistorie.
