Professor Ståle Eskeland fortsetter sitt korstog mot rettsmedisinerne i Norge. I Tidsskriftet nr. 21/2008 hevder han at de (vi) har vært skyldige i en rekke justismord (1). Han påpeker at en vitenskapelig tilnærming til sakkyndighetsarbeidet er nødvendig i et rettssamfunn, og fremhever nødvendigheten av å høyne det faglige nivået på de rettsmedisinsk sakkyndige. Dette er en målsetting som neppe noen vil være uenig i.
Eskeland hevder imidlertid at rettsmedisinerne ikke er en del av det medisinske og naturvitenskapelige fellesskap. Det får man kalle «eine grausame Salbe». Har det gått juristene og andre kritikere forbi at det ved universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo lenge har vært tilsatt vitenskapelig personell med professorkompetanse som gir forskningsbasert undervisning for medisinske studenter i fagområdet og utøver rettsmedisinsk service for påtalemyndigheten og domstolene?
Mange rettsmedisinere har basis i parakliniske fag, spesielt patologi, der man er særlig opptatt av kvalitetssikring og etterprøving av sine diagnoser. Ved alle rettsmedisinske avdelinger foregår det forskning i den grad ressursene tillater det. Alle fagpersoner deltar i kurs og kongresser, nasjonalt og internasjonalt og har tilgang til internasjonal litteratur for å holde seg à jour med fagets utvikling.
Ståle Eskeland har store forhåpninger til at «Hareide-utvalgets» forslag om å opprette et uavhengig «Statens rettssakkyndige institutt» i Oslo skal forbedre kvaliteten på det rettsmedisinske sakkyndighetsarbeid. Etter vårt skjønn taler det til justisministerens fordel at forslaget ennå ikke er fulgt opp. Det vil nemlig ikke endre på det helt sentrale forhold at undersøkelsene i saker som omhandler drap, vold, voldtekt og andre overgrep samt rettspsykiatriske vurderinger fremdeles i stort omfang vil skje utenfor Oslo. En ny bygning i Oslo vil ikke bedre rettssikkerheten. Fagutvikling og styrking av vitenskapelig aktivitet må skje i tilknytning til universitetsmiljøene i landet som helhet. Dette vil best skje ved at ett departement får et overordnet ansvar for den rettsmedisinske virksomhet i Norge og ved reell styrking av de regionale rettsmedisinske enheter.
Som ledd i en ekstern kvalitetssikring skal alle rettsmedisinske erklæringer i straffesaker forelegges Den rettsmedisinske kommisjon før en sak kommer for retten slik at alvorlige feil og mangler kan bli oppdaget i tide. Det påhviler påtalemyndigheten og domstolene et særlig ansvar for å sikre at kvalitetskontroll faktisk skjer, ikke bare i drapssaker, men ved alle former for overgrep. Her må juristene skjerpe seg!
