I Tidsskriftet nr. 24/2008 hevder de tre rettsmedisinerne O.A. Haugen, L. Uhlin-Hansen og I. Morild at jeg driver et «korstog mot en konstruert virkelighet» siden jeg har fremholdt at rettsmedisinere må ta sin del av ansvaret for at det er skjedd altfor mange justismord i Norge (1).
Det er imidlertid et faktum at rettsmedisinere har medvirket til atskillige justismord ved at de har avgitt erklæringer til retten som i ettertid har vist seg ikke å være holdbare. En utbredt systemfeil er at rettsmedisinere altfor ofte har sluttet fra likhet mellom funn til at det er årsakssammenheng mellom dem. Tallrike eksempler på denne systemfeilen og andre feil som rettsmedisinere har begått i justismordsaker er dokumentert også for norske forhold (2, 3).
Det er dels de samme rettsmedisinere som opptrer i retten og som (i andre saker) er medlemmer av Den rettsmedisinske kommisjon. Systemfeilene blir bl.a. av den grunn ofte ikke avdekket av kommisjonen. I stedet blir de sementert. Da Den rettsmedisinske kommisjon vurderte tannbittbeviset i 2001, det som ble ansett som et 100 % sikkert bevis for at Torgersen var skyldig i det seksualdrapet han ble dømt for i 1958, uttalte de for eksempel: «Det bør utvises forsiktighet, og Domstolen bør ikke tillegge bittmerket stor bevisbyrde.» Konklusjonen er det rene sludder, fordi det ikke er mulig å trekke noen slutning fra det vi vet om likheter mellom Torgersens tenner og bittmerket til sannsynligheten for at Torgersen kan være biteren. Professor i rettsodontologi Tore Solheim har skriftlig og muntlig hevdet at tannbittbeviset i Torgersen-saken er like sikkert som et DNA-bevis. Hvorfor protesterer ikke rettsmedisinere på slik «sakkyndig» vranglære – i en drapssak? Nå er det offentlig kjent. Jeg er spent på om noen reagerer.
At det skjer forskning innenfor rettsmedisin ved våre fire medisinske fakulteter, slik Haugen og medarbeidere fremholder, har ikke forhindret rettsmedisinernes systemfeil. Jeg tror systemfeilene ville ha blitt avdekket for lenge siden dersom rettsmedisinernes erklæringer i straffesaker hadde måttet gjennomgå de samme kvalitetsvurderinger som andre medisinere underkaster seg når de leverer artikler til vitenskapelige tidsskrifter. Når rettsmedisinerne opptrer i retten, blir de i realiteten ofte kontrollert av seg selv. Jeg er enig med Haugen og medarbeidere i at «juristene må skjerpe seg» (…) «slik at alvorlige feil og mangler kan bli oppdaget i tide». Men rettsmedisinerne kan ikke skylde på juristene for at feilene begås. Det er og blir rettsmedisinernes eget ansvar.
