Tuberkulose i Den Kongelige Norske Marine under krigen

Årsaker til høy forekomst i Marinen under krigen

Det er blitt hevdet at en av de viktigste grunnene til det høye antall tuberkuløse var at man til å begynne med bygde opp en marine uten å sørge for allsidig og effektiv sanitetstjeneste. Det ble ikke gjort bruk av alle muligheter til å forhindre at smittekilder kom inn i styrkene (6).

Forsvaret hadde et stort personellbehov, og det hendte at noen ble satt i tjeneste uten legeundersøkelse. Dessuten ble kravene til tjenestedyktighet redusert kraftig i forhold til tiden før krigen. Man må regne med at smittefarlig tuberkulose slapp inn i de militære styrker da frivillige ble vervet (6). Lofot-raidene er blitt brukt som et paradigmatisk eksempel på dette, blant andre av Anders Chr. Gogstad, som skriver: «Bemerkelsesverdig var at alle menn som kom fra Lofoten etter raidene der i 1941 ble fordelt på hær og marine uten forutgående legeundersøkelser. De fleste av disse kom til Marinen og medførte smittekilder» (7). Det første Lofot-raidet, «Operation Claymore», fant sted i begynnelsen av mars 1941. Ved returen fra Lofoten var fartøyene villig til å ta om bord alle som frivillig ønsket å komme over til Storbritannia og slutte seg til de norske styrkene der, og 306 menn og 8 kvinner meldte seg (1). Det andre Lofot-raidet, «Operation Anklet» ble utført i slutten av desember 1941. Da ble i alt 266 nordmenn med til Storbritannia. Også familier med barn flyktet av frykt for represalier, noe folk som hadde hjulpet soldatene ved det første raidet ble utsatt for.

Vi er enig i at en viktig årsak til tuberkuloseoppblomstringen under de første krigsårene var de reduserte kravene til tjenestedyktighet og den manglende kontroll av nye rekrutter i møte med økt rekrutteringsbehov. Imidlertid ble det faktisk utført tuberkulosekontroll av gruppen som kom i forbindelse med det første Lofot-raidet, i form av både vanlig røntgenundersøkelse og skjermbildefotografering av lungene. Undersøkelsen var del av et forskningsprosjekt og således ikke komplett; den kliniske undersøkelsen før fotograferingen omfattet ikke senkningsreaksjon og tuberkulinprøve. Den norske radiologen Kaare Tutein Poulsson (1904 – 67) som hadde flyktet til Storbritannia i februar 1941, deltok i en undersøkelse der man sammenliknet skjermbildefotografi med konvensjonelt røntgenbilde (8, 9). I materialet inngikk nordmenn som hadde kommet til London de tre foregående månedene for å gå inn i de væpnete styrker, blant annet «the group of men who escaped from the Lofoten Islands during March 1941». Det ble ikke funnet tuberkulose hos noen i denne gruppen. Smittekilder fra Lofoten synes derfor helst å ha kommet over under det andre raidet. Kvittingen & Bonsaksen skriver at de frivillige som kom over fra Lofot-raidet i januar 1941 ikke ble undersøkt, men dette medfører altså ikke riktighet. Hos Kvittingen & Bonsaksen dreier dette seg sannsynligvis om en skrivefeil siden Kvittingen var en av de henvisende leger til undersøkelsen, mens Gogstad neppe kan ha kjent til skjermbildeundersøkelsen.

I tillegg til manglende undersøkelse av nye rekrutter var trangboddhet og stor belastning i tjenesten en vesentlig faktor bak den økte tuberkulosefrekvensen. Kom en person med smitteførende tuberkulose om bord, kunne det lett bli en epidemi. Mannskapene var forlagt meget tett på mørke banjere (dvs. mannskapsrom for menige under hoveddekk) og arbeidet, spiste og sov nær hverandre. Den gang brukte man også hengekøyer som ble rullet sammen og lagt i en felles køybinge under dagtid. Konvoitjenesten kunne være meget belastende. Storm, tåke, is, torpederinger, hyppig klart skip (dvs. skipet forberedes til kamp), mangel på søvn, våte klær som man ikke fikk tørket og primitive sanitære forhold var den daglige tilværelse til havs. «Det var ikke underlig at tuberkulosen krevde ofre,» skriver Folke Hauger Johannesen, senere admiral og forsvarsjef, i sin memoarbok (10). Han var sjef på jageren «St. Albans» der man i 1943 hadde registrert ti tilfeller av tuberkulose, hvorav ni på samme banjer (2).

Forebyggende tiltak

Marinen hadde tidligere ført en tydelig tuberkuloseforebyggende linje. I 1920 ble det innført spesialundersøkelser i både hær og marine av alle rekrutter for å hindre at tuberkuløse ble tatt inn til tjeneste (11). Fra 1922 ble alle rekruttene i Horten røntgengjennomlyst hvis de hadde suspekte fysikalske funn eller anamnestisk indikasjon, og eventuelt innlagt i Marinens sykehus på Karljohansvern «og injicert med Kochs tuberculinum vetus i stigende doser». Skjermbildeapparat ble anskaffet før 1940 (12).

I de første årene av krigen ble imidlertid de forebyggende undersøkelser nedprioritert i forhold til de store ressurser som gjenoppbyggingen av flåten krevde. Da det så fra januar 1942 ble påvist en økt tuberkulosehyppighet ga Forsvarets sanitet ordre til og planer for kamp mot tuberkulose i alle forsvarsgrener (6). Man kunne ikke påvirke trangboddheten om bord som var en smitterisiko, heller ikke de fysiske og psykiske påkjenninger som krigen medførte og som kunne svekke immunforsvaret. Men man kunne hindre smitten i å komme om bord. Det ble bestemt at alle i Marinen skulle pirquetundersøkes, alle positive røntgenundersøkes, og alle negative BCG-vaksineres. Miljøundersøkelse skulle iverksettes der nye tilfeller dukket opp. De syke skulle isoleres fra de friske for å hindre smitte. Med disse forebyggende tiltakene fikk man fra 1943 kontroll med sykdommen, og infeksjonsfrekvensen var i krigens siste halvår som høsten 1940. Innføring av systematisk undersøkelse med henblikk på tuberkulose var imidlertid ikke unikt for Marinen. Kamp mot tuberkulosen ble også ført her hjemme. I 1943 ble skjermbildeundersøkelse av befolkningen innført av Sophus W. Brochmann (1892 – 1956) som var tuberkuloseinspektør i det nazistiske regimet og hadde overtatt den avsatte Otto Galtungs (1904 – 81) planer. Dette foregikk under overvåking fra Rikskommissariatets helseavdeling, og tiltakene ble godkjent som et selvstendig norsk anliggende (13).

Tuberkulose i Den kanadiske marine

Den kanadiske marine var i mange henseender lik den norske, og utgjør derfor et interessant sammenlikningsgrunnlag når det gjelder tuberkulosehyppighet og -forebygging. Her tjenestegjorde over 40 % av personellet til sjøs, hovedsakelig på destroyere og mindre skip i eskortetjeneste under de samme belastende forhold som i deler av vår marine (14, 15). Alle som skulle ha sjøtjeneste ble røntgenundersøkt før embarkering, og man forsøkte å gjennomføre årlig røntgenundersøkelse av alt tjenestegjørende personell, noe som ikke lyktes helt. Under krigsårene varierte den årlige tjenestegjørende styrke fra 27 614 til 99 078. Blant disse ble det diagnostisert 490 tilfeller av tuberkulose med gjennomsnittlig årlig insidens 2,36 per 1 000. I vår lille marine var det 247 tilfeller. Det relativt lave antall tuberkuløse i den kanadiske marinen skyldes for en stor del grundig undersøkelse av rekrutter som hindret inntak av smittebærere.

Behandling og oppfølging av de tuberkuløse

Mot slutten av 1941 fikk norske myndigheter leie en del av Craiglockhart som var et sykehjem i Edinburgh, men som i 1939 var blitt ekspropriert til «Emergency Health Service». Etter hvert fikk man opprettet og utrustet et sykehus med 145 senger og norsk stab (16). Hans Gabriel Dedichen (1901 – 81) som dro til Storbritannia i februar 1941, overtok ledelsen av Craiglockhart-sykehuset i januar 1942 (8, 17). Alle nordmenn som fikk tuberkulose i Storbritannia, ble sendt dit. De tre og et halvt år sykehuset var i drift var det innlagt 988 pasienter med tuberkulose, hvorav 32 døde. I arkivet etter Craiglockhart-sykehuset er det også registrert barn med hjemstedsadresse i Lofoten, som må ha kommet over under det andre raidet (18). Det ble gjort i alt 479 torakale inngrep. Mange ble arbeidsdyktige, men med få unntak fikk ingen fra Marinen gjenoppta tjeneste på skip eller mannskapsdepoter.

Under tiden i Storbritannia fikk ikke Marinen dimittere helbredede pasienter og kumulerte derfor et høyt antall sykedager på grunn av tuberkulose, i alt 98 326. Det ble opprettet flere rekonvalesenthjem for tuberkuløse. Det var vanskelig å finne passende beskjeftigelse til rekonvalesentene, som etter hvert ble en kostbar belastning for det militære helsevesen.

Hjemsendelse av tuberkuløse etter fredsslutningen bød på transportproblemer. Noen av Marinens pasienter i Skottland som var abasillære, fikk transport hjem med marinefartøyer (2). Etter et forslag fra Dedichen i brev av 13.5. 1945 ble det bestemt at pasienter og personale fra Craighlockhart og rekonvalesenthjemmene Newlands og Brocklehurst skulle transporteres samlet, inkludert arkivene til de enkelte institusjoner (16). Passasjerskipet «Stavangerfjord» fikk oppdraget, og ankom Oslo i slutten av august 1945: «En broget last: Fra arresterte quislinger til barn som skal døpes. – Overlege Dedichen hjem med alle sine pasienter,» skrev Arbeiderbladet om de uvanlige passasjerer som Amerikalinjens legendariske skip brakte hjem. 14 – 15 av dem var så dårlige at de ble båret fra borde på bårer og kjørt rett til Berg sykehus, som var et midlertidig evakueringssykehus på Berg skole i Oslo (19). I arkivet etter evakueringssykehusene på Berg og Grefsen har vi funnet 24 kartotekkort som overveiende sannsynlig gjelder tuberkuløse fra Marinen (20).

Også fra Amerika måtte tuberkuløse transporteres hjem. Man planla hjemtransport av om lag 200 tuberkulosepasienter fra USA og Canada, hvorav hundre trengte sanatorieopphold (16). På evakueringssykehuset på Berg ble de tatt imot i oktober 1945, hvor det var «stemningsfull velkomstfest for de syke sjømenn» (21). Hvordan det gikk med de tuberkuløse etter hjemkomsten vet vi lite om.

Tuberkulose i Forsvaret i tiden umiddelbart etter krigen

På fredsfot fra 1.1. 1946 var BCG-vaksinasjon ikke lenger påbudt hos pirquetnegative. Dette ble endret i og med lov av 12. desember 1947, som sa at det kunne gis påbud om tuberkulinprøvning og vaksinasjon av personer eller grupper. Først i oktober 1950 ble BCG-vaksinasjon igjen obligatorisk for alle i Forsvaret. Mens tuberkulosehyppigheten sank i andre deler av Forsvaret, holdt den seg høy i Marinen. Blant annet fant det sted en epidemi i 1947, der smittespreder antakelig var en initialt asymptomatisk rekrutt (22). Det ble funnet kavernøs lungetuberkulose på skjermbildeundersøkelse ved fremmøtet, men på grunn av en feilsendelse ble ikke svaret fanget opp før rekrutten ble syk. Da hadde han allerede rukket å smitte mange av sine medrekrutter. Mannskapene var spredt til flere tjenestesteder da miljøundersøkelse omsider ble utført, og blant 221 tjenestegjørende fant man 65 med tegn på tuberkuløs infeksjon.

I 1948 var tuberkulosehyppigheten i Forsvaret fremdeles høy (23). Flest var det i Sjøforsvaret der hyppigheten var 11,9 , betydelig høyere enn i Luftforsvaret (4,5 ), i Hæren (3,9 ) og blant sivile menn i Oslo fra samme aldersgruppe (3,5 ). En årsak kan være at en relativt større del av rekruttene i Sjøforsvaret enn i de andre forsvarsgrenene kom fra de mest tuberkuloseherjete kystdistriktene (23). I Sjøforsvaret var det fire ganger så mange tilfeller av tuberkuløs sykdom hos tidligere tuberkulinnegative som i Hæren og Luftforsvaret. Trangboddheten om bord kunne forklare økt smitterisiko, også av andre infeksjonssykdommer som kunne tenkes å nedsette motstandskraften mot tuberkulose.

Dette negative bildet fortsatte også i årene fremover. I tiden 1949 – 52 var tuberkulosemorbiditeten i markant nedgang blant Forsvarets menige personell fra 1949 til 1952, bortsett fra i Marinen (24, 25). Mens insidensen av destruktiv lungetuberkulose sank betydelig fra 18 til seks tilfeller per 10 000 mellom 1949 og 1952 i Forsvaret generelt, holdt den seg på omtrent på utgangsnivået i Marinen fremdeles i 1952. Tuberkulosemorbiditeten blant Forsvarets befal viser ikke de samme forskjeller mellom forsvarsgrenene.

Situasjonen i dag

Om bord har det skjedd en betydelig forbedring av de hygieniske forhold siden krigens dager, men trangboddheten kommer man ikke unna. I Saniteten i Sjøforsvaret er man seg bevisst at tuberkulosen mange steder er på fremmarsj, med resistente basiller som et tilleggsproblem. At BCG-vaksinasjon ikke lenger er obligatorisk, gjør at flere rekrutter er tuberkulinnegative. Ved innrykk til førstegangstjeneste skal marinelegen kontrollere vaksinasjonsarr og konkret vurdere om der er behov for røntgenundersøkelse av lungene. BCG-vaksinasjon skal gis til sjøgående personell og ved klarering til internasjonal tjeneste når det ikke er arr eller dokumentasjon på gjennomført vaksinasjon og negativ Mantoux-reaksjon. Ved hjemkomst fra internasjonal tjeneste skal alle til helsekontroll med henblikk på kartlegging og oppfølging av tuberkulose. Det er fortsatt aktuelt å sitere fra et foredrag Alexander Tuxen (1897 – 1980) holdt i 1966: «En vakker dag kommer folkemassene, folkehavene i bevegelse, og de har tuberkulosen med seg. En vakker dag, på en eller annen måte kommer tuberkelbasillen igjen hvis vi ikke passer på den» (26).