I Tidsskriftet nr. 15/2008 beklager Zuzana von Bail Magnussen den dårlige latinen som presteres av norske leger, der mors subitus og mors subitum synes å ligge på toppen av tabbelisten, tett fulgt av ca prostata cum metastase (1). Det får meg til å tenke på en episode for mange år siden.
Våren 1945 satt jeg på en jernbanestasjon og ventet på toget som skulle føre meg til gymnaset i nabobyen, der de fortsatt underviste i latin. I ventetiden leste jeg på dagens lekse, som var en av Ciceros taler. En tysk (eg. østerriksk) soldat satte seg ved siden av meg. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at han var svært interessert i hva jeg drev med. Plutselig tilbød han meg å oversette teksten. Og det gjorde han relativt ubesværet. Han fortalte at han naturligvis hadde lært latin i gymnaset. Da gikk det et lys opp for meg. Når det gjelder latin, så er vi nok temmelig underutviklede her til lands.
På biblioteket oppsøkte jeg Kiellands Gift og leste om lille Marius som døde av å deklinere ordet «mensa» på latin. Som patolog har jeg ofte undret meg på hva en eventuell obduksjon ville ha vist. Heldigvis klarte jeg å ta latinartium uten å ta skade på legemet. Og sjelen ble bare beriket.
