Laake, P
Olsen, BR
Benestad, HB
Forskning i medisin og biofag
550 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008. Pris NOK 540
ISBN 978- 82-05-38487-3
Denne utgivelsen dekker pensum for doktorgradsstudiet ved Universitetet i Oslo. Første utgave kom i 2004. Den nye er utvidet med fire kapitler, som omfatter etikk, kvalitetssikring, translasjonsforskning og hvordan søke på forskningsmidler.
Forskning i medisin og biofag dekker et bredt felt innen doktorgradsopplæringen. Enkelte av kapitlene overlapper hverandre og kunne i større grad vært samordnet. Eksempelvis er kapittel 15 (vitenskapelig kommunikasjon) i hovedsak konsentrert om hvordan man skal skrive en vitenskapelig artikkel. Påfølgende kapittel om foredragsteknikk er en enkel og god innføring i emnet, og kunne vært inkludert i kapittel 15. Popularisert kommunikasjon (f.eks. hvordan formidle sin forskning og om forskning generelt i mediene) er en utfordring for de fleste og et emne som også kunne vært omtalt. De fleste lesere (ph.d.-studenter, veiledere og andre som er interessert i biomedisinsk forskning) vil neppe lese fra perm til perm, slik at det ikke er en generell ulempe at noen kapitler overlapper hverandre. Bredden sikrer at det er noe av interesse for alle ph.d.-studenter i et doktorgradsprogram tilknyttet et medisinsk fakultet i Norge, da alt fra statistikk, kvalitativ metode og dyreforsøk til basalforskning er godt dekket i denne generelle introduksjonen. Tyngden hviler imidlertid på mer laboratoriefokuserte prosjekter.
Forskningsetikk er prisverdig og oversiktlig omtalt i kapittel 2 (nytt), kapittel 3 og kapittel 17 (nytt). Disse kunne antakeligvis vært samlet til ett kapittel, da kvalitetssikring (kapittel 17) og forskningsetikk (kapittel 2 og kapittel 3) henger nøye sammen. Viktige emner vektlegges, slik som at så vel forskningsinstitusjon, veileder og enkeltforsker har ansvar i de forskjellige faser av et forskningsprosjekt. Mange av emnene er godt egnet for diskusjon i forskergrupper, slik som berettiget og uberettiget medforfatterskap på vitenskapelige artikler.
I papirutgaven henviser forfatterne til gode nettbaserte lenker, og i forordet til 1. utgave også til utgavens hjemmeside, www.forskningsmetode.no. Nettportalen lenker imidlertid kun til Bibliotek for medisin og helsefag ved Universitetet i Oslo. Eksempler på gratisressurser i lenkeform som ville vært nyttige for ph.d.-studenter og deres veiledere, er Universitetet i Oslos egen Håndbok for god forskningsskikk (www.uio.no/forskning/hverdag/forskningsetikk/handbok) og Forskningshåndboken, fra ide til publikasjon (www.ulleval.no/forskningshandboken), som også er lagt ut på Helsebibliotekets hjemmesider (www.helsebiblioteket.no) som nasjonal ressurs for forskere (1).
Jeg synes Forskning i medisin og biofag er meget nyttig og at den når målgruppen sin. Sammen med «søsterboken» (2), som er mer vinklet mot epidemiologisk og klinisk forskning innen biomedisin og helsefag, dekker den det en ph.d.-student trenger i sin generelle doktorgradsopplæring. I tillegg vil den være nyttig for dem av oss som er aktive forskere selv, som veileder doktorgradskandidater eller andre deltakere i forskningsprosjekter, og som både erkjenner og setter pris på at det alltid er noe nytt å lære. Jeg håper riktig mange veiledere også leser denne utgivelsen og bruker den i sitt veiledningsopplegg overfor ph.d.-kandidater!
