Det er generelt gledelig å skape følelsesmessig engasjement, og det er godt å høre at Margitta Kampman er enig i at klinisk kommunikasjon bør få en større plass i legenes videre- og etterutdanning. Imidlertid kan det virke som kronikken min har såret henne. Hun føler seg ikke respektert som lege. Jeg beklager det, det var selvsagt ikke meningen. Innlegget hennes er i seg selv et tydelig svar på spørsmålet hun stiller i tittelen: Ja, så vanskelig er kommunikasjon.
Bruken av «vi» i kronikken var bevisst, for å gjøre det tydelig at vi er mange som arbeider sammen om prosjektet jeg omtaler, selv om selve artikkelen ble skrevet av meg. Enkelte ganger bruker jeg også «vi» slik man bruker det om allment etablert kunnskap – det ville unektelig virke litt underlig med utsagnet «Vi vet hva som karakteriserer god kommunikasjon» i første person entall. Et par ganger mot slutten bruker jeg også «vi» i betydningen «vi leger», og jeg innser at det kan ha vært forvirrende.
Innlegget minner meg om at det ikke bare er hva som blir sagt og hvordan ting blir sagt som avgjør hvordan det blir oppfattet, men også hvem som kommer med budskapet. Jeg har i mange sammenhenger fremmet spissformulerte legekritiske synspunkter for å bidra til forandring. Svært ofte opplever jeg at mine kolleger tillegger utsagnene større vekt når de forstår at jeg selv er lege. Jeg synes det er synd at det er slik, men det er allmennmenneskelig og forståelig.
I mange år som lege levde jeg i den villfarelse at jeg var god til å snakke med folk. Kanskje var jeg ikke så ille, men etter å ha lært om god kommunikasjon ble jeg mye mer effektiv, og arbeidet ble mer spennende og givende. Det var denne gaven jeg ville formidle med overskriften, for å trekke leger inn i teksten. Jeg håper Kampman bruker energien som er utløst av lesingen konstruktivt ved å fremme god medisinsk kommunikasjon overalt rundt seg. Det er faktisk et svært forbedringspotensial, ikke minst i sykehus, der teknologi, manglende styring med egen arbeidstid og økonomiske styringsparametere hindrer legene i å videreutvikle de uerstattelige menneskelige sidene ved legerollen.
