Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP) ble etablert fra 1965 for å sikre privatpraktiserende leger ordnede og sikre pensjonsforhold. Ordningen ble finansiert ved at en liten andel (2 – 3 %) av totalpakken ved tarifforhandlingene med Rikstrygdeverket ble overført pensjonsfondet – med tilsvarende reduksjon av refusjonstaktene. Dette innebar at vi frivillig bidro til oppbygging av fondet, som etter statuttene skulle sikre oss pensjon tilsvarende «overlege i staten med full opptjening».
Jeg har konstatert at overføringene til SOP i en årrekke nå har vært svært beskjedne, et par hundre tusen kroner årlig. Jeg har i min naivitet antatt at fondet allerede hadde en størrelse og et investeringsutbytte som foreløpig ikke krevde ytterligere eksterne midler, og at min generasjon praktiserende leger ved reduserte takstkrav hadde bidratt til solid økonomi for fondet. Det er derfor skuffende at en redegjørelse fra vår forenings økonomiavdeling tilkjennegir at «ordningen tilføres svært liten frisk kapital» og at «reduksjon av nettopensjonen … viste seg nødvendig fra 2007 til 2008» (1).
En hel generasjon av praktiserende leger i tiårene fra 1965 og fremover har grunn til å føle seg ført bak lyset (2). Det blir ikke bedre av at ordningens representant tydeligvis aksepterer status quo (3).
