Nickoloff, BJ
Nestle, FO
Dermatologic immunity
381 s, tab, ill. Basel: Karger, 2008. Pris CHF 380
ISBN 978-3-8055-8391-6
Dermatologic immunity inngår i en serie utgivelser under overskriften Current directions inautoimmunity og omfatter en samling oversiktsartikler som dekker autoimmune tilstander i huden. Begrepet «autoimmune sykdommer» defineres i denne sammenhengen bredt og inkluderer alle kroniske inflammatoriske hudsykdommer uten kjent agens.
Layouten er stram, og det er sparsomt med illustrasjoner og bilder. Alle kapitlene etterfølges av en lang og oppdatert referanseliste.
Det er til sammen 19 kapitler, der det overveiende er omtale av diagnosene enkeltvis. Unntaket er et kapittel om immunologisk privilegerte celler i huden – en basal innføring i begrepet som danner utgangspunkt for en hypotese om fremtidig behandling med vekt på alopecia areata. Videre er det et avsluttende kapittel som gir en oversikt over immunmedierte behandlingsprinsipper, inkludert en modell for å forstå immunterapi. Kapitlet gir videre en kort oversikt over angrepspunktene til vanlig brukte medikamenter i behandling av hudsykdommer, fra kortikosteroidene, antimetabolittene (f.eks. metotreksat, azatioprin og mykofenolat mofetil) til moderne biologiske midler, som får stadig større plass i behandlingen av psoriasis og flere andre hudsykdommer. Mekanismer knyttet til effekt ved bruken av intravenøse immunoglobuliner ved bulløse dermatoser omtales også i et eget kapittel, noe som vel gjenspeiler at det foreløpig ikke er full konsensus om indikasjon og bruk av slik terapi. Kapitlet illustrerer godt at forståelse av sykdommers patofysiologi og medikamenters virkningsmekanisme ofte utvikles parallelt.
De diagnoserelaterte kapitlene, eller rettere sagt artiklene, er noe varierende bygd opp. Enkelte, som for eksempel det som omhandler lichen planus, er overveiende konsentrert om immunpatogenetiske mekanismer, mens man i andre deler knytter immunologisk teori opp mot forståelse av immunterapi. Dette gjelder blant annet artikkelen om psoriasis, der biologiske behandlingsprinsipper i form av monoklonale antistoffer og løselige reseptorer har tilført en ny dimensjon av muligheter for hardt rammede.
Det komplekse samspillet mellom immunologi og genetikk illustreres godt ved at en sykdom som vitiligo er viet to kapitler, ett som omhandler genetikk, et annet med autoimmun etiologi i overskriften.
Atopisk dermatitt omtales nokså bredt, og relativt nye begreper som «intrinsic» og «extrinsic» atopisk dermatitt diskuteres. Forfatteren illustrerer dessuten godt dilemmaet omkring diagnostikk av tilstanden, som er basert på et sett kliniske kriterier og der supplerende prøver, inkludert allergitesting, har begrenset plass. Behandlingsmodellen foreslås fortsatt å være dualistisk – med på den ene side vekt på å gjenopprette barrierefunksjonen og på den annen å dempe inflammasjonen. Innen begge feltene kan vi vente oss nye og mer spesifikke medikamenter.
Dermatologic immunity kan ved første øyekast virke informasjonsmettet og en smule uoverkommelig for den klinisk praktiserende dermatolog. Mange av kapitlene synes også lite relevante for den daglige praksis og er kanskje til størst nytte for leger med spesiell forskningsinteresse innen det immunologiske feltet, men her blir den kanskje for summarisk? På den annen side utgjør inflammatoriske hudsykdommer en dominerende del av den daglige praksis, og behandlingen er i de senere år blitt revolusjonert av nye, immunbaserte medikamenter, såkalte biologiske midler. Man får i denne utgivelsen dypere forståelse av de enkelte sykdommenes immunologi og hvilke muligheter og begrensninger som ligger i biologisk behandling, den vil derfor være nyttig som oppslagsverk for dermatologer som behandler slike pasienter.
