Solberg & Nydal kommer med interessante innvendinger mot min lederartikkel der jeg løfter frem Lise Kvandes tankevekkende funn om at etikken ble «ryddet unna» i ultralyddebatten i 1986, og spør om noe tilsvarende skjer i dag.
Når Solberg & Nydal ikke gjenkjenner fraværet av etikkdebatt, kan det være fordi de ikke har lest beskrivelsen godt nok. De har rett i at det har vært en omfattende etikkdebatt om ultralyd i Norge (i perioden 1990 – 2003), men poenget mitt er at den har stilnet av nå som vi står foran viktige moralske valg. Jeg reiser spørsmålet om hvorfor det er slik, og jeg gir også noen mulige svar.
Solberg & Nydals andre innvending er av metodisk art og rammer i liten grad innholdet i lederartikkelen eller ultralydspørsmålet: Den er rettet mot Kunnskapssenterets metodikk og meg personlig. De problematiserer at Kunnskapssenterets rapport kun gir en oversikt over de moralske utfordringene ved rutinemessig ultralydundersøkelse i svangerskapet og at den ikke kommer med konkrete anbefalinger. Jeg tror de har rett i at klare (og kontroversielle) anbefalinger kunne stimulere til etikkdebatt, spørsmålet er bare hvor Kunnskapssenteret skulle hente sin legitimitet.
Kunnskapssenteret har som målsetting å innhente, analysere og formidle kunnskap som inngår i beslutninger på alle nivåer i helsetjenesten. Mens enkelte metodevurderingsorganisasjoner i andre land gir konkrete anbefalinger, gjør ikke Kunnskapssenteret det. Her er mandatet snarere åpent å fremskaffe et solid beslutningsgrunnlag. Vurderingen av etiske utfordringer knyttet til helsetiltak inngår i dette, og det er utviklet en egen metodikk der moralske utfordringer belyses og drøftes (1). Den endelige vurderingen og beslutningen overlates til beslutningstakerne. Selv om Solberg & Nydals innvendinger tyder på det motsatte, er de godt kjent med Kunnskapssenterets rammebetingelser og metodikk. Deres kommentar viser at metoden fungerer: At de ikke klarer å lese mine personlige oppfatninger ut av rapporten, bekrefter at jeg holder meg til mandatet!
Nå kan man selvsagt være uenig i Kunnskapssenterets mandat og mene at klare anbefalinger ville gi bedre beslutninger og stimulere til etikkdebatt, men da bør man rette skytset mot andre mål. Dessuten bør man ha i mente at offentlige beslutninger krever særlig begrunnelse (2) og at institusjoner trenger en annen berettigelse om de er rådgivende enn om de fremskaffer, analyserer og drøfter informasjon (3).
Om etikere har et spesielt ansvar for å komme med råd og fremme debatt, slik Solberg & Nydal hevder, er langt fra åpenbart når man vet at etikere lett blir moraltekniske problemløsere og begeistrede medhjelpere for ny teknologi.
Etter Kvandes og mitt innlegg har vi sett etikkdebatt om ultralyd – men dessverre uten Solberg og Nydals bidrag.
