Wikan, S.
Ellisif Wessel
En biografi. 360 s, ill. Oslo: Pax, 2008. Pris NOK 398
ISBN 978-82-530-3141-5
Den eksentriske Ellisif Wessel (1866 – 1949) er antakelig norgeshistoriens mest berømte doktorfrue – kjent for den hun var og det hun gjorde, men også gjennom utallige myter og historier. For venstresiden i norsk politikk er hun et ikon. Blant fotografer har hun en etablert posisjon som folkelivsskildrer. Hennes tekster og dikt kan fortsatt leses med utbytte. Kombinasjonen av personlighet, tid, sted og tilfeldigheter skapte en kvinneskikkelse som det er vanskelig å bli klok på.
Legedatteren Ellisif Rannveig Müller var sendt til Kristiania for å få en passende skolegang som basis for et fremtidig liv i samfunnets øvre sirkler. Der traff hun fetteren Andreas Bredal Wessel (1858 – 1940). Da han var ferdig med sin legeeksamen i 1885, giftet de seg og dro til Kirkenes, hvor de forble livet ut.
Knapt 20 år gammel kom Ellisif Wessel til et samfunn som både var temmelig fremmed og som skulle gjennomgå dramatiske forandringer, dels som direkte følge av internasjonal storpolitikk. Og Ellisif Wessel var merkbart til stede. Hun hadde et voldsomt følelsesmessig, praktisk og intellektuelt engasjement i skiftende saker.
Da storindustrien kom til Kirkenes, kastet hun seg inn i arbeidernes sak og stiftelsen av fagforeningen Nordens Klippe i 1907, kjent for sin opprørske fane «Ned med tronen, alteret, pengevældet». Som ytterliggående sosialist hadde hun et påfallende stort kontaktnett, også i Russland, der hun hadde direkte kontakt med Lenin og hans hustru Nadesja Krupskaja. Ellisif Wessels våkne øyne og skarpe penn tiltrakk seg både oppmerksomhet og politisk overvåking.
Hennes liv skiftet mellom febrilsk aktivitet og total tilbaketrukkethet. Religiøse grublerier vekslet med aktiv ateisme. Hennes periode som fotograf, rundt århundreskiftet, især med skildringene av det førindustrielle Sør-Varanger, var også et uttrykk for et intenst engasjement i dokumentasjonen av et samfunn som forsvant.
Hun var ofte rart kledd, og hun hadde sterke meninger. Hennes mann Andreas, distriktslege, fylkeslege, ordfører, varamann til Stortinget etc., med vide vitenskapelige interesser, var hennes sindige motstykke. Han tok henne endog tilbake igjen etter separasjonen, som skyldtes hennes forhold til assistentlegen.
Det er ikke rart at det ble mange myter om denne damen. Mange har vanskelig latt seg etterprøve, bl.a. fordi nesten alt materiale i Kirkenes gikk tapt under den annen verdenskrig. F.eks. har myten om hennes sju døde barn trengt helt inn i Norsk biografisk leksikon (2005). Fru Wessel hadde problemer med å få barn. Da hennes eneste sønn døde 11 måneder gammel i 1892, sannsynligvis smittet med ektefellens tuberkulose, gikk hun inn i en dyp depresjon.
Forfatteren Steinar Wikan, som selv er fra Pasvik, følger Ellisif Wessel frem til hennes siste år på aldershjemmet i det utbombede Sør-Varanger. Han har gått grundig til verks i sine studier, fengslet av myter og virkelighet. Resultatet er blitt en meget god, veldokumentert biografi som ikke minst er ytterst leseverdig. Illustrasjoner, bibliografi og noteapparat har høy standard. Wikan beskriver fru Wessels liv, setter det i kontekst, drøfter mytene og punkterer mange av dem, slik at den virkelige Ellisif Wessel trer frem.
